Foto: Camino forlag

Denne antropologen vil rapportere det hun så, det hun hørte. Hun vil fatte seg i korthet, med katastrofens tvingende nødvendighet, med det uunngåelige spørsmålet knyttet til nytten av arbeidet hennes, av hele rapporten hun skal skrive: Vil noen lese den? Vil noen lytte? Vil den bety noe for andre enn de berørte? Ikke engang for dem. For henne selv.

Den vil komprimere realitetene, det den gjentar. Bildene som hvert av intervjuobjektene vil huske – som de vil rekonstruere – fra ulike perspektiver: fra under det som ligger i ruiner, fra de knuste eller hele knoklene, fra under åpen himmel – det eneste mulige tilfluktsstedet akkurat da, med et hus som er gjenreist eller allerede bebodd i den mest lutfattige periferien av en av de lutfattige byene i Argentina. Landet som i år har satt verdensrekord i utvinning av ukonvensjonell olje, samme år som denne rapporten ble utarbeidet.

Photo: Eivind Volder Rutle

At noe er normativt i et samfunn betyr helt enkelt at det anses som vanlig. Da er det vanskelig å stille spørsmål ved det, eller i det hele tatt tenke at vi kan stille spørsmål ved det. Militæret er normativt i dag. Alternativer som militærnekt, pasifisme eller ikkevoldelige ideer kan være rare og fremmede, fordi de rokker ved det vanlige, slik filosofen Duane L. Cady beskriver i sine teorier.

Foto av Marcus Støren

Jeg går
med en rakett festet til ryggen.
Så kan døden bli min følgesvenn,
okkupere ryggen min
akkurat som jeg arvet det å være okkupert av
de som lagde raketten.

MUR AV TAUSHET

For å skremme et menneske trenger du ikke å bygge en mur av stein
Det er nok å konstruere indre barrierer av redsel og frykt

Du forlater byen din og tror at du endelig er fri
i livet og i drømmene.
Men byen, med sine steiner og murer og urgamle uro
forlater ikke deg.

Photo: Iryna Korovchenko

***

Framme vid linjen
ska du bevara
denna kärlek,
dess björnbärslika
växande.
Bevara denna hängivenhet,
sergeant, likt ett barns
eller en hunds.
Bevara denna gråt,
aldrig kommer den
att vara större.

Att gå ända fram
till linjen,
att markera den
med sina fotspår.
Att hålla linjen
och att hålla samman.
Och att för alltid stanna
kvar i oktober.
Som på befallning.

Ty denna kärlek,
slö som en kniv,
denna bittra kärlek,
som härmed är din,
den upprätthålls
av dem som står
vid linjen.
Och av dem
som är bortom den.

Foto: Lina Hindrum

I romanen Trollvinter av Tove Jansson fra 1957, våkner Mummitrollet opp fra vinterdvalen midt på vinteren, som den første av alle mummitroll. Utenfor husets lune vegger er dalen dekket av snø, og ennå renner bekken under broen i hagen. Strømmen har forhindret vannet fra å fryse, ellers er skogen taus og stille. Verden er ikke slik Mummitrollet er vant til. Hele livet har han levd gjennom vår og sommer, og lagt seg til å sove på tampen av høsten. Han går ned til havet hvor han møter Too-tikki, som, sammen med usynlige vesener, holder til i badehuset på vinterstid. Han klager til henne over at alle ser ut til å ha glemt den ordentlige verdenen. For ham er den ordentlige verdenen den verdenen hvor løvtrærne er grønne, hvor syrinene blomstrer og frukttrærne bærer epler, hvor sollyset på verandaen varmer ryggen og hvor havet er så varmt at han kan ta ni svømmetak under vann, før han tar på seg den blå badekåpen som henger i skapet. Han husker at hempen på badekåpen er ødelagt, og at det ligger et par solbriller i lommen. Too-tikki derimot, undrer seg over hvordan man kan vite hvilken verden som er den ordentlige. Hun forteller ham at det er så mye som ikke får plass om våren og sommeren og høsten. Hun forteller ham at alle som er litt sjenerte og alle som er litt rare, de kommer frem om vinteren, når nettene blir lange og snøen knirker under føttene.

It never stops. The problems never seem to leave me alone, they follow me around all day, from morning to evening, from sunrise to sunset. They have been doing so for a long time, but tonight is different. Now, they even follow me into my dreams.

I have been going to bed late for a while, not by choice, but because the heat in this city is unbearable. The warmth incapacitates my body and mind: everything seems slower, each minute longer, every movement heavier. There is yet another heatwave in Paris, one of those that used to be unusual but have come to seem normal, or at least familiar. The heat exhausts me. I am tired and need to sleep, but as I close my eyes, my heartbeat speeds up. A tingle runs through my arms into my fingers, as my chest tightens and my neck stiffens. I am not sure which came first, the feeling or the thought, but I know this: the problems have caught up with me. The breeze that was supposed to calm me down has triggered the alarm bell. The fan I cannot sleep without turbocharges my energy consumption, emitting more CO2 into the atmosphere, resulting in yet more heat. Cooling my body down has its price: a cost probably first and most violently paid by somebody else, most likely somewhere in the Global South.

Photo credit: Nina Subin

DECIDUOUS

Speak plainly, said November to the maples, say
              what you mean now, now

that summer’s lush declensions lie like the lies
              they were at your feet. Haven’t

we praised you? Haven’t we summer after summer
              put our faith in augmentation.

But look at these leavings of not-enough-light:
              it’s time for sterner counsel now.

Fotokredit: Lea Meilandt

Dråben blev, da det internationale samfund valgte den saudiarabiske oliesheik Sultan Al Jaber til at lede klimatopmødet COP28 i 2023. Nu var der ikke længere nogen grund til at tro, at de voksne ville bremse klimakatastrofen. I afmagt gik de unge på gaden i København og indledte en tænkemarch. Som de gik og kiggede ned i fortovet, var der en ung kvinde, der fik en idé. Hvad med om de brækkede brostenene op – ikke for at smide med dem, men for at bruge deres plads til noget bedre – til planter. På den måde kunne alle, der ville være med, gøre jorden grøn og blomstrende igen. 

Photo: Olga Zakrevska

You can read the Norwegian and English translations below:

Оригінали віршів українською — нижче на цій сторінці.

Norsk versjon ved Anders Dunker, se neste side / Photo: Joshua Yospin

Michael E. Mann is Presidential Distinguished Professor of Earth and Environmental Sciences at The University of Pennsylvania and director of the Pennsylvania University Center for Science Sustainability and the Media. In the early 2000s he contributed to the work of the  Intergovernmental Panel on Climate Change and in 2008 together with Lee Kump he published the book Dire Predictions, a visual and popularized presentation of the reports from the Intergovernmental Panel on Climate Change.

After becoming at the center of a heated debate about climate science’s predictions, he wrote The Hockey Stick and the Climate Wars (2012)  and  in collaboration with cartoonist Tom Toles he published the illustrated book  The Madhouse Effect: How Climate Change Denial Is Threatening Our Planet, Destroying Our Politics, and Driving Us Crazy (2016  ) which was followed by The New Climate War (2021).

Mann is a central voice in the climate debate both in the United States and internationally. At the center of Mann’s scientific work is paleoclimatology, which reconstructs climate in earlier periods of Earth history, contributing to the models that describe current climate and future changes. Mann’s new book Our Fragile Moment: How Lessons from Earth’s Past Can Help Us Survive the Climate Crisis (2023) elaborates on this theme and discusses different interpretations of climate historical turning points.

English version, see next page / Photo: Claudio Cambon

Naomi Oreskes er professor i vitenskapshistorie ved Harvard University. Bøkene hennes sammen med kollegaen Erik M. Conway om klimavitenskap og mediepolitikk har gjort henne til en viktig referanse i miljødebatten. Boken Merchants of Doubt: How a Handfull of Scientists Obscured the Truth on Issues from Tobacco Smoke to Global Warming (2010) viser hvordan politiske interesser kan kommer i veien for forskningsformidling og demokratisk konsensus om avgjørende samfunnsspørsmål.

De to skrev også en fiktiv fremtidshistorie fortalt fra året 2393, The Collapse of Western Civilization – A view from the Future (2014) som skildrer hvordan politisk nøling og konflikter omkring grunnleggende fakta bidrar til en full klimakatastrofe gjennom det 21. og 22. århundret. Deres siste bok sammen er The Big Myth (2023) som handler om deregulering som ideologi og idealiseringen av frie markeder.

Photography: Ria Mishaal

Helen Scales er marinbiolog, forfatter og populærvitenskapelig formidler. Hun har skrevet bestselgeren Spirals in Time, som beskriver livet i havet med utgangspunkt i skjell og sneglehus, samt barnebøkene The Great Barrier Reef og What a Shell can Tell. Hun skriver blant annet for National Geographic Magazine, Guardian og New Scientist og underviser ved Universitetet i Cambridge. Hun er også ambassadør og historieforteller i foreningen Save Our Oceans og vitenskapelig rådgiver for naturvernorganisasjonen Sea Changers. Hun tilbringer tiden delt mellom Cambridge, England og Frankrikes ville atlanterhavs-kyst.

Den 11 juni 1950 passerar det amerikanska författarparet Mary och George Oppen gränsen mot Mexiko. De är oroliga. Sonoraöknen är så här års otroligt het, omkring 50 grader. Inte bara deras dobermann och papegoja ser vissna ut inne i bilen, mest ängslas de för sin tioåriga dotter Linda. De frågar varandra: vad ska ske med oss nu? Hur länge ska vi bo i Mexiko? Kommer FBI att lämna oss ifred?