“Universal history was born in cities, and it reached maturity with the city’s decisive victory over the country. For Marx, one of the greatest merits of the bourgeoisie as a revolutionary class was the fact that it “subjected the country to the city,” whose “very air is liberating.” But if the history of the city is a history of freedom, it is also a history of tyranny — a history of state administrations controlling not only the countryside but the cities themselves.”

(Guy Debord: The Society of the Spectacle, thesis176)

According to the approach of two scientists, the earth has entered a new epoch: The Anthropocene. What we are facing is not only an environmental crisis but a geological revolution of human origin. A new era in geological history has emerged since two thousand years ago, in which the first activity, humanity has become the most decisive factor in the evolution of the planet Earth. One of the prominent features of this period is the large-scale ecological disruptions caused by human activity. (Bonneuil, Fressoz 2016) Taking advantage of a deeper look, it is obvious that in the social relations of capitalist production, human has caused fundamental changes in nature, not only externally, but also internally. And this approach challenges the theoretical conception of the intrinsic human, the inherent separation of human from nature, human from society, and human beings from the relations of production within which they are formed.

En dag på nyhetene så jeg bilde av et smelta isberg i Arktis. De smelter enda fortere enn antatt, sa skriften som kjørte i bunnen av skjermen. Eller det kan være noen sa det. En mann sto der med mikrofon, mikrofonen hadde vott på seg. Mannen sto uten lue. Det trengtes ikke. Det burde trengs i Arktis, tenker jeg. Men jeg har jo aldri vært der. Kanskje det er overdrevet hvor kaldt det er der.
Pingviner er jo tjukke, det må det være en grunn til. Men hva har det egentlig med saken å gjøre. De bor på Sydpolen. Dit dro en jeg kjente nå nylig. Han skal være på forskningsstasjonen i et år, sånn de gjør. Han er mekaniker. Jeg kjenner ham kanskje ikke som sådan, men jeg møtte noen som fortalte om ham med stolthet. En kompis av meg skal bo et år på Sydpolen. Vi diskuterte hvorvidt han burde passe seg for isbjørner, men vi kom vel frem til at isbjørner er på Nordpolen og pingviner er på Sydpolen.

Vi merker allerede virkningene av miljøkrisen. Vi merker dem ikke bare i form av voldsomme værhendelser og tørke, men også i det vi de siste årene har diskutert under tittelen «demokratiets krise». Ekstremvær og ekstremisme? Polsmelting og polarisering?

Disse fenomenene er såpass ulike hverandre med tanke på plausible årsaksforklaringer at man enkelt kan avfeie hypotesen om sammenheng som i beste fall spuriøs, i verste fall mystisk. Og likevel: Må ikke vår tids gjenoppblomstring av reaksjonære verdensbilder og militante ytterligheter ses i sammenheng med at vi lever i apokalyptiske tider?

Forfatternes klimaaksjon inviterer til «kunnskapsdugnad» for å bygge en plattform for større mønstringer til støtte for klimasaken. Bør Den norske kirke anbefale demonstrasjoner og sivil ulydighet?

Kjernen i dette forsøket på å gi et svar er at vi skal fortsette å tro på ord. Kraften i ord skal aldri undervurderes.

Klimasituasjonen er en krise. Krise rommer en mulighet for endring. Omvendelse er et gammelt begrep som blir revitalisert av klimakrisen. Vi kan vende om. Kirken står sammen med «alle mennesker av god vilje» (en kirkelig terminologi når vi samarbeider på tvers av tros- og livssyn) for å hindre at krisen eskalerer, og for å snu utviklingen. Siden Den norske kirke er evangelisk-luthersk har vi tradisjon for å vektlegge betydningen av ord. Vi vil påvirke klimasituasjonen og vi vil gjøre det gjennom ord og handling. Vi tror Guds ord gir føringer for all menneskelig aktivitet, og at Ordet også driver fram en frigjøring til beste for mennesker og skaperverk. «Du skal elske din neste og din biosfære som deg selv.» 

 1

Der jeg står: på en jord hvis klimasystem og artsmangfold ødelegges mens jeg skriver. Idet denne ødeleggelsen blir systematisk benektet eller sett bort fra, på subtile så vel som grove måter. Natur og bevissthet blir skadet samtidig. Denne volden og bevissthetsskadingen kaller jeg morderisk og selvmorderisk. 

Det er vanlig å satse «alt» for å unngå et enkelt menneskes selvmord. Men dette store selvmordet pågår med spredte og tynne tilløp til motstand. Det er ikke alment og offisielt erkjent og erklært her vi bor. På kloden vet langt fra alle om ødeleggelsen, og derfor heller ikke at motstand og motstemmer trengs; fattige folk lever som oftest lokale liv. Men motstand flerrer opp her og der som plutselige, nær sagt skinnende varder.

Setningen som laget denne tekstens linse er: «There should be a word for when you commit treason against an entire planet.» (Bill McKibben, Falter, 2019) Så viktig kan en setning være. Men hva er et forræderi, og er det et forræderi vi befinner oss midt i? 

«Det handlar ikkje lenger om å stoppe klimaendringane. Det handlar om å lære å overleve i ei verd som har kollapsa.»
…..Orda blir uttala av Javier, ein ung spanjol med flammen frå bålet reflektert i dei mørke auga. Sjølv har han lagt bak seg ei karriere som programmerar, fordi den, stikk i strid med kva media og ekspertar hevdar, ikkje er behov for i framtida. Rundt bålet nikkast det alvorleg. Det er den årlege konferansen til Global Ecovillage Network i 2017, og er det ein ting dei alle verkar einige om, så er det dette: Framtidsmennesket må kunne byggje hus, sanke mat i skogen, og overleve på lite.
…..Eg bit meg i leppa. I løpet av halvåret eg studerte økolandsbyar, har høyrte eg mange liknande utsegn. Framleis synest eg dei høyrest vel konspirasjonsteoretiske ut. Korleis foreslår desse folka at vi skal leve godt i ei verd som har kollapsa?

Denne tale holdt jeg til en demonstration ude på Amager Fælled den 11. marts 2021 i kampen for at standse opførelsen af et stort byggeri. Lærkesletten på Amager Fælled var et fredet område, som man har affredet igen, da man for at finansiere den gæld som Københavns kommune har akkumuleret i forbindelse med metrobyggeriet, vil bygge en ny by – Fælledby. Lærkesletten er det eneste sted i København, hvor lærken yngler og bygger rede. Desuden bor den truede og fredede art, stor vandsalamander ude på sletten. En art som ifølge EU-habitatdirektivet ikke må fanges, slås ihjel eller forstyrres med vilje, og dens levesteder må ikke beskadiges eller ødelægges.

Dette er et forsvar for stor vandsalamander og for alt liv på jorden

Tror dere ikke på demokratiet? spurte journalisten i Østlandets Blad på høyttaler over telefon. 

Jeg befant meg i et oppholdsrom på en skole i Vevring, like ved Førdefjorden. Året var 2016, ute var det vinter. Jeg og en gruppe andre aktivister hadde nettopp brukt dagen på å lenke oss til en boremaskin på toppen av Engebøfjellet. Vi aksjonerte mot at fjorden skulle bli en avfallsplass for gruvedrift, og nå ville journalisten fra hjemtraktene lage en sak om dette med meg og min med-østlending. 

Folk flest er idioter, svarte jeg journalisten uten å tenke meg om, og viste antagelig dermed samme holdning til (den falske dikotomien) menneske versus natur som økologistudentene til Robin Wall Kimmerer, slik hun beskriver dem i Braiding Sweetgrass: Indigenous Wisdom, Scientific Knowledge and the Teachings of Plants.

Under en forelesning gir botanikkprofessor Kimmerer studentene sine et spørreskjema hvor de blant annet blir bedt om å rangere kunnskapen de har om den negative påvirkningen mellom menneskene og menneskenes miljø. Godt skolerte i bevaringsbiologi som de er, svarer så godt som alle at de er svært sikre på at menneske og miljø er en dårlig kombinasjon. Senere i undersøkelsen er det kunnskapen om de positive forbindelsene mellom menneskene og miljøet som skal rangeres, og det viser seg at de fleste rangerer kunnskapen sin lik null.