Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writers´ Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet as a crime against humanity.
Photo by Valerie Schmidt
(please scroll down for English version)
/
‘As if I had set out to speak for the glass of water by my side’.
Julien J. Bismuth
‘We – have always been more than human’.
Donna Haraway
/
Dass ich von Wasser sprechen kann,
Valenzen, Wünschen, nicht bloß feminin.
Dass es sich breitet nach allen Seiten,
mit leisem Zischen, springend in Dichte,
Hvis det ikke var slik at jeg var forbundet med det som står på spill, ville jeg skrevet, og skrevet enda mer, og lykkelig trodd på en leser, kanskje også om noen tiår. Nå tenker jeg, hvem vil lese om noen tiår, hvem vil skille bokstav fra bokstav i været, hvor vil det finnes stillhet og hus å sitte i, hvor vil solen ikke blende øynene som vender seg mot den hvite siden, hvor fuktbestandig vil papiret være, for ikke å nevne heten, og hvor i verden, skjønt kanskje her hos oss, vil elektrisiteten til datamaskinen være pålitelig. Syn, bok, datamaskin er skjøre realiteter, forstyrrbare. Alt dette kan ikke-finnes.
Av Freddy Fjellheim / Foto: Caleb Putnam \ Bilde: Utrydningstruet utsagnsposisjon?
Det norske tidsskriftet Vinduet intervjuet nylig noen forfattere under tittelen «Norsk litteratur i dag». Enkelte av dem satte spørsmålstegn ved om forfattere bør ta ordet i samfunnsdiskusjonene. Klimaforverringene ble ikke nevnt med ett ord. Var det tidsskriftet eller forfatterne som etterlot inntrykket av en litteraturforståelse uten kontakt med virkeligheten?
Diskusjonene pågår i flere land. Forfatterne etterlyses i den offentlige samtalen, eller det som er igjen av den. Kanskje forfatterne simpelthen må lære seg å skrive og uttrykke seg i en miljøskadet medieoffentlighet? Historien vil dømme oss om vi fortsetter å sysle med det rent litterære, uten å reflektere inn truslene mot hele vår framtid som mennesker og forfattere.
Les mer «På feil klode?* Miljøaksjon mot kommunikasjonssøppel /»
Foto: Eivind Senneset
I skuespillene Barock Friise, Maria Q og Rhindøtrene fra midten av 90-tallet, benytter Løveid seg av historiske skikkelser for å undersøke den moderne kvinnerollen. Løveid er en av landets mest spilte samtidsdramatikere, og har mottatt Ibsen-prisen tre ganger. På 2000-tallet har Løveid utgitt en rekke anerkjente diktsamlinger. Hennes hittil siste, Vandreutstillinger (2017), er en samling fabulerende dikt om kunstverk og kunstnere, og om krig, terror og kjærlighet. For denne mottok Løveid både Brageprisen og Kritikerprisen. Løveid var i mange år bosatt i København, og bor i dag i Bergen, hvor hun er oppvokst.
Forfatternes klimaaksjon takker for nyskrevet dikt!
Foto: Kari J. Spjeldnæs
En av de minst tiltalende flosklene i journalistspråket er den som går ut på at kinesere (enkelte sier endog kineserne; jeg minner om at de er godt over en milliard) er blitt løftet ut av fattigdommen. Rent bortsett fra at formuleringen er slapp og doven, død og oppbrukt, er den ikke så rent lite nedlatende. Folk flest, også kinesere, løfter seg jo faktisk selv, ofte etter håret. Det er dyrt å være fattig, og det kan kreve en enorm innsats å forlate den absolutte knapphet. For mette mennesker i et søkkrikt utkantstrøk kan det være vanskelig å forstå dette. Her forleden år trodde jeg knapt mine egne øyne da jeg leste en politiker snakke om at det var viktig å stille krav til innvandrere. Finnes det overhodet noen befolkningsgruppe det stilles strengere krav til? spurte jeg, uten å få svar.
Les mer «De løfter seg selv ut av fattigdommen / Thomas Hylland Eriksen»
Photo: Willy Somma
I.
The tongue finds the sparrow
softly nestled in the cheek;
a white call of feathers plumes
wild in each throat. Our murmurs,
pulled thin through the narrow
beak, coming to settle
inside the other.
Consider the gasp, teeth-caught,
consider this whistle through
the mind’s thick chapel,
where you found me sounding
the warmest note.
Sire the muscle
bruise bone
make music of your brittle animal.
…jeg tænker på om litteraturen kan være med til at skabe den åbenhed, som øger antallet af de situationer, hvor man er ude af stand til ikke at handle?
Photo und Biografie/ poetryinternationalweb.org
Skapingsmytane i Bibelen innførte eit tydeleg hierarki der menneska fekk fullmakt til å «råda over fiskane i havet og fuglane under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorda». (1. Mos. 1:28) Den vidare historia kjenner vi. Med Darwin kom tanken om at artar ikkje er fikserte, men noko som kan oppstå, og i forlenginga av det også døy ut. I den Pulitzerpris-vinnande boka Den sjette utryddelsen frå 2014 skriv Elizabeth Kolbert om korleis menneska gjennom nedhogging av tropisk regnskog, forsuring av verdshava og ved å endre den kjemiske samansettinga i atmosfæren no er i ferd med å forårsake ei masseutrydding av artar på jorda.
In his book Panpsychism in the West, David Skrbina writes:
“The mechanistic worldview is deeply embedded in our collective psyche. For several hundred years the dominant orthodoxy has implicitly assumed that inanimate things are fundamentally devoid of mental qualities. This view has become integrated into our science, our literature, and our arts. Ultimately it has incorporated itself into our deepest social values, and thus become reflected in our collective actions. We treat nature as an impersonal thing or collection of things, without spontaneity, without intrinsic value, without “rights” of any kind. Natural resources, plant and animal species have been exploited for maximal short-term human benefit. Such mindless entities are seen as deserving of no particular respect or moral consideration. They exist to be collected, manipulated, dissected, and remade.” (Skrbina 2005: 265)
In quoting this portrait of the mechanistic worldview, I am well aware that its presuppositions – say, in the form of the Cartesian mind/matter dualism – have been subject to massive criticism ever since its breakthrough in the sixteenth century. And yet, despite attempts within both philosophy and the natural sciences to show the notion of nature as “an impersonal thing or collection of facts” to be simply untrue to the facts, as a society we continue to exploit natural resources, plants, and animal species with impunity; far from bringing the exploitation of the natural world to a halt, we are busy speeding it up. By restricting the capacities for mind and soul, intelligence and reason, spontaneity and purpose to human beings, the mechanistic worldview has helped entrench anthropocentrism – literally, human-centeredness – in all key domains of modern Western society to this very day.
/ Photo: Megan Rothman
Another battle burns beyond the glen.
I hear their grunting, shield-glare, & dying.
Pray they don’t set the forest to crackle.
Pray for just a little while longer, here
By the sleek pool. Loop us together,
The water’s surface & me, smooth, rippling
Only for my breath. This Elysium,
This liquid plane, silent in my silence,
Av Line Madsen Simenstad / Foto: Copenhagen Business School
De siste tiårene har det pågått en stille revolusjon, som de færreste har fått med seg: stadig mer av pengene som er i omløp blir laget av private banker istedet for av sentralbanken. Dette høres kanskje ut som en teknisk detalj, men er i virkeligheten en utvikling som har dyptgripende konsekvenser for samfunnene våre. Negative konsekvenser, mener de som står bak en voksende bevegelse for å reformere hele pengesystemet. En av dem er Ole Bjerg, sosiolog og forsker ved Copenhagen Business School, og forfatter av flere bøker, blant annet Making Money – The Philosophy of Crisis Capitalism. Han mener en pengereform er nødvendig for å stanse ødeleggelsen av naturen. Hvordan henger alt dette sammen? Vi har intervjuet Bjerg om vekst, penger, natur og frykt.
babyen raudnar i huda
trykket frå fingrane mine
enda så forsiktig
under oss er mantelen
over er himmelen
kor stor eller liten
munn opnar seg
Myles Allen, University of Oxford
Today’s teenagers are absolutely right to be up in arms about climate change, and right that they need powerful images to grab people’s attention. Yet some of the slogans being bandied around are genuinely frightening: a colleague recently told me of her 11-year-old coming home in tears after being told that, because of climate change, human civilisation might not survive for her to have children.
The problem is, as soon as scientists speak out against environmental slogans, our words are seized upon by a dwindling band of the usual suspects to dismiss the entire issue. So if I were addressing teenagers on strike, or young people involved in Extinction Rebellion and other groups, or indeed anyone who genuinely wants to understand what is going on, here’s what I’d say.
/ Rosso Fiorentino (1494-1540): Deposizione
I nokre veker eller månadar under flyktningkrisa i 2015 var det som om gapet mellom haldningane og handlingane våre var i ferd med å trekke seg saman. Verkelegheita ute i verda kom brått veldig nær, og den verka å ville tvinge oss til å ta stilling med det vi gjorde, ikkje berre med det vi sa. Eg hugsar opprørte samtalar rundt godt dekte middagsbord, i varme leilegheiter og hus, om kva krisa kunne føre med seg dei neste månadane og åra. No skulle vi verkeleg få prøvd oss, vi som hadde snakka om at ein ikkje kan avvise menneske i naud, at vi ikkje kunne vise bort dei som leid, men måtte ta lidinga inn for å lette den. Når nauda nærma seg, måtte grensene opnast. Men kva med våre eigne hus, våre eigne liv? Var vi klare til å sleppe dei fattige framande heilt inn dit?
Ein kan vel seie at vi slapp med skrekken. I alle fall at vi utplasserte skrekken, til europeiske utpostar på øyer som Lesbos og Lampedusa og til såkalla nærområde, eller fjernområde, som dei jo er for oss. Geografiske grenser skjerma oss for den moralske prøva, og tilbake sat vi, i alle fall dei fleste av oss, med gode, men uprøvde ideal.
Wild Relatives starts from an event that has sparked media interest worldwide: in 2012 an international agricultural research center was forced to relocate from Aleppo to Lebanon due to the Syrian Revolution turned war, and began a laborious process of planting their seed collection from the Svalbard back-ups.
“I think we are facing a true revolution.”
Av Line Madsen Simenstad /
17.november i fjor var London plutselig i kaos. Demonstranter hadde blokkert de fem største broene over elva Thames, og trafikken i millionbyen ble forstyrret i flere timer. Bak demonstrasjonene sto Extinction Rebellion, en ikke-voldelig bevegelse, inspirert av Mahatma Gandhi, Sufragettene og den amerikanske borgerrettighetskampen. De maner til sivil ulydighet for å tvinge myndigheter til å redde verden fra klimakatastrofe.
Under den store aksjonsdagen i London var det ikke mer enn en måned siden Extinction Rebellion hadde blitt stiftet, men opprøret tiltrakk seg 6000 demonstranter. Flere enn 70 av dem ble arrestert. Siden denne aksjonen ar Extinction Rebellion dukket opp flere steder i verden, nå også i Norge. Med seg har de blant andre de 25 kulturpersonene som i midten av mars skrev et opprop der de erklærer samfunnspakten for brutt, ”ugyldiggjort av myndighetenes vedvarende mangel på nødvendig handling. Vi oppfordrer enhver prinsippfast og fredelig borger til å gjøre ikke-voldelig opprør sammen med oss.”
Ja, hva er egentlig Extinction Rebellion? Vi får noen svar i et intervju med Vjolla Elisa Emiri, som er tilknyttet bevegelsens norske gren:
In the following page you can read two of her poems, She Dreamed a Humanitarian Convoy and When a Country, both translated by Valzhyna Mort. / NWCC says thank you to the poet and the translator!
By Freddy Fjellheim / This essay was first published in the Norwegian periodical Vinduet No. 1/2014.
This is probably a helpless attempt. I am admittedly no spring chicken, and I neither speak nor write in the language of youth. My children claim that I would choose to speak latin if I could (the truth is that I couldn’t if I wanted to). I like to speak to young people, but preferably to those who speak up against me, who can handle being listened to and who ask the open-hearted questions.
Because?
Big things are happening. In the next four, five years the world and our homesteads will be in need of ingenuity, deep seeded humbleness and poignant courage. We who use the freedom of speech have to think new thoughts and bring more warmth into our languages.
1
Hans første sommer blir den sommeren alt kornet dør. Han er melkebarn og tannløs. Jeg: et tjukt, melete hjerte. Dyrene slaktes i juli. Sola ligger i harde, rettvinkla felt gjennom gatene, tar seg inn gjennom vinduene og gror fast i leiligheten. Vi finner skyggene, og der beveger vi oss, sakte. Til Bunnpris, til Tøyen, til Kampen Park. Og så visner gresset i Kampen Park. Asfalten damper og skogene brenner. Bærene råtner på kjøkkenbenken. Bakgårdsgresset dør, og vi får ikke lov til å vanne. Kanskje skal han aldri kjenne til noe annet. Men blomkålen trives, og vepsen. Manetene trives. Han krabber i parkene, røsker ut det brunsvidde gresset for å smake, studere. For å legge det under seg.
I dag streiker skoleelever over hele Europa og i verden ellers for å kreve politisk handling mot klimaendringene som truer deres fremtid. De ber de voksne ta ansvar. Vi kan ikke la dem kjempe alene. I solidaritet med skolestreiken stiller vi oss bak det globale klimaopprøret og tilslutter oss opprørserklæringen til Extinction Rebellion Norge.
