Magne Rudjord / Fredrikstad i 450 år

/Foto: Fartein Rudjord

En eik kan bruke fem hundre år på å vokse seg stor. Så kan den stå der og ruve i fem hundre år. Den kan bruke nye fem hundre år på å dø. For andre enn eika kan dødsprosessen være det mest interessante, da kan eika gi ly og næring til mange små dyr og organismer.

Fredrikstad er fremdeles i vekstfasen. Står på leireføtter og skjelver, avstivet av utallige trestammer av eik og furu dunket ned i mudderet byen er bygget på. Nå har de gått over til å spunte med stålplater. Vi får se om de er like holdbare som eik.

Byen har visse voksesmerter. Klemt inne mellom forskjellige grener av Glomma begynner det å skorte på arealer, og der man ikke kan bygge mer i bredden eller lengden må man bygge i høyden. Stålarmert betong overtar den gamle plankebyen som sjelden gikk over et par etasjer. Nå krever investorene seks, sju og åtte etasjer for å få råd til å gå rundt. De er nok ikke så opptatt av å bruke fem hundre år på å dø, å skape hulrom og friplass for alskens små kryp.

Les mer «Magne Rudjord / Fredrikstad i 450 år» →

DET ER FOR SENT

Av Arne Johan Vetlesen / Foto: Sigurd Hverven 

Hva vil de som lever om femti år tenke om veivalgene vi gjør i dag?

   Filosofen Tim Mulgar stiller spørsmålet i boken Ethics for a Broken World. Han svarer at særlig to ting vil fortone seg som ubegripelig: At myndighetene tillot folk å fortsette med deres klimaødeleggende atferd selv lenge etter at kunnskapen om dens skadevirkninger var etablert. Og at det var fritt frem for såkalte «klimaskeptikere» å spre deres feilaktige budskap basert på benekting av fakta. Mulgan knytter det han kaller overflodssamfunnets manglende evne til å styre unna varslet kollaps til dets insistering på at det individuelle gode gis forrang fremfor fellesskapets. Et av sitatene fra dette samfunnets kortvarige glansperiode som gir mest hoderisting, lyder: «Det finnes ikke noe slikt som et samfunn.»

Les mer «DET ER FOR SENT» →

Anti-gone / Morten Langeland

/ Foto: Rolf M. Aagaard

 

Tranene har ødelagt min søkehistorie fullstendig.

Språk er to-vendig teknologi.

Siles gjennom mennesker.

Eget avtrykk er virus.

Slam.

Produktrester.

Flass.

Retninger er oppskrytt.

Stedet er her, tiden er nå.

Les mer «Anti-gone / Morten Langeland» →

Three poems / Tone Hødnebø

 

1.

The river is greenish black,
three swallows flying above us
and no matter how long I keep looking
my eyes are infected.

Two dragonflies brushed the water,
a swan came too close,
and I thought that this is the total
of each and every part.

Les mer «Three poems / Tone Hødnebø» →

Karin Moe: CO2-mangel

Foto: Lone Fingann Stol

 

Trygve Refsdals kronikk i Klassekampen 7.august blei ein augneopnar. Endeleg skjøna eg kvifor eg måtte ut av dei telemarkske skogar. I eit dalføre med storskog på begge åskantar og med hurtigveksande lauvskog i hestehagen nedfor huset og eigen skogteig like ved, enda eg sommarstid i akutt mangelsjukdom. Det gjekk greit om veten (vinteren) då vedrøyken låg lifleg over bygda. Ikkje visste eg st det var mangel på CO2 som plagde meg. Like fullt gjekk eg til mottiltak, utan å vita kor vislege desse var. Ikkje med skallen, men med denne totalt politisk ukorrekte kroppen som eg heng ilag med. Eg fekk hyrt inn Holtekarane med motorsag og vedkappar og fylt opp vedskjulet med CO2-lagra bjørk og furu. Skogteigen blei òg snøydd. 

Les mer «Karin Moe: CO2-mangel» →

Göran Sonnevi: Dikt fra SEKVENSER MOT OMEGA

 

NÄR VI KOM HEM LYSTE FÖR OSS HIMMELENS STJÄRNOR; 2014

 

Vi ska vara i den död som kommer   Eller den

som inte kommer   Den som är livet   Sådant

det är, i sin ångest och i sin glädje

Telefonen ringer   Det är vårt barn

Les mer «Göran Sonnevi: Dikt fra SEKVENSER MOT OMEGA» →

Nina Svenne, debutant: Tre dikt

N_Svenne_selvportrett

Av Nina Svenne / Tegning: Nina Svenne

 

Tre dikt

 

Det stille øyeblikket slår meg.
Myra drukner i lyset. Her
trengs ei glassmor for å skjære meg
ut i klare dagen, men hvem
går tur med diamanter i lommene?
Hvis våren slipper meg
så skal jeg gjøre myra et morstykke,
for midt i dagen drar en sørgesang
igjennom sumpskogen.
Fingersoppen brer seg djupt i munnvika.
Jeg gjør lange ører, store øyne.
Jeg sitter fast i ormegraset, hører
myrkleggbarna hviske bakom bladet:
er det oss som drar?

Les mer «Nina Svenne, debutant: Tre dikt» →

Skogens uro / Eivind Myklebust

Mange hadde måla ein skog. Likevel måla Edvard Munch ein furuskog.

Tre tømmerstokkar ligg i kryss over kvarandre på eit av måleria Karl Ove Knausgård har valt ut til utstillinga «Mot skogen» på Munchmuseet. Den øvste, gule tømmerstokken stikk seg ut midt i biletet. Den ligg kvista og utan bark, og dreg blikket til seg, før den fører auga våre vidare inn mellom dei stolte furene som framleis held stand. «Den gule tømmerstokken» (1912) vil oss sikkert ingenting, slik Knausgård skriv om eit anna av Munchs skogsmåleri i utstillingskatalogen: «Hvis det kommuniserer, så kommuniserer det slik som trærne kommuniserer. Uten et ord, gjennom sitt nærvær, gestaltet gjennom sin form […]. Trærne er trær, skogen er skog, og dette maleriet er et bilde av dem. Maleren som har malt det, gjør det nesten selvløst, det er som om han maler på skogens premisser».

Les mer «Skogens uro / Eivind Myklebust» →

Liv Sejrbo Lidegaard: Dikt

/ Foto: Malte Tellerup

 

det kræver mod at sige

det her

 

brug mig, vågn op


 

længes alt for meget

efter det navnløses væsen

elsker det ubetinget

en verden hvor vi er mere ensomme

mere sammen

 

det usentimentale i naturen giver mig håb

Les mer «Liv Sejrbo Lidegaard: Dikt» →

Freddy Fjellheim: Den ene setningen

Foto: Maja Hattvang

Tross «utdanningssamfunn» og informasjonsoverskudd på alle flater og i alle kanaler, gjør klimakrisenes fakta oss så passive og sløve at vi er i ferd med å gi opp våre barns framtid?

Hver gang jeg tar ordet i en samtale og nevner de fortvilende naturødeleggelsene som er tydelige for alle som følger med – ufattelige utryddelser av mennesker, fugler, insekter, planter, pattedyr – kvier jeg meg. Ingen vil være den som kommer med påminnelsen om en varslet katastrofe, men jeg lemper meg over de sosiale stengslene og prøver ut perspektivene. Blikkene som møter meg er doble. De sier ofte: «Du har kanskje rett, vi burde vite det». De sier samtidig: «Du ødelegger den gode stemningen, hva kan vi egentlig gjøre?».

Les mer «Freddy Fjellheim: Den ene setningen» →

Maja Lunde: Die Geschichte der Bienen

Foto: Aschehoug

tao

Bezirk 242, Shirong, Sichuan, 2098

 

Wie verwachsene Vögel balancierten wir auf unseren Ästen, das Plastikgefäß in der einen Hand, den Federpinsel in der anderen. Langsam, so vorsichtig ich konnte, kletterte ich aufwärts. Im Gegensatz zu vielen anderen Frauen im Arbeitsbezirk eignete ich mich nicht für diese Aufgabe, ich war nicht zierlich genug, meine Bewegungen waren oft zu fahrig, mir fehlte die nötige Feinmotorik. Ich war nicht geschaffen dafür, und trotzdem musste ich jeden Tag hier sein, zwölf Stunden am Stück.

Les mer «Maja Lunde: Die Geschichte der Bienen» →

Video: Klimaaksjon på Månen

Hvordan hevder den klimavåkne poesien seg i et byrom med myldrende folkeliv? Hvor mange vil lytte til et durabelig mangfold av poeter?

Dette var noen av spørsmålene Klimaaksjonen stilte seg da vi ville utfordre både oss selv og publikum under Månefestivalen i Fredrikstad. Vi allierte oss med en trompetist og en trommeslager for å bane vei inn på en brosteinsbelagt norsk «piazza», Kongens Torv i Gamlebyen. Deretter presenterte vi en «lesesirkel» i tre avdelinger og uten opphold, med messingskingrende fanfare-oppspill fra vår utmerkede trompetist. Slik så det ut: Poetene var plassert to-og-to på tre ulike scener og stilte med ett nyskrevet dikt hver, samt diktene sine fra nettsiden her og ett fra sitt øvrige forfatterskap. Lydforholdene krevde sin lyriker, men vi grep ordet én etter én og holdt det i en snau time. Publikum fikk høre et stort spekter av poetiske uttrykk. Pålitelige kilder melder at et par hundre mennesker hadde møtt fram, og flere strømmet gjennom byrommet mens poesien gjorde krav på oppmerksomhet om vår tids altoverveiende spørsmål, den stadig villere overopphetingen av kloden.

Les mer «Video: Klimaaksjon på Månen» →

Gunnar D. Hansson: Nya dikter

/ Foto: Jäger Arén

 

Gunnar D. Hansson (f.1945), uppväxt på Smögen på den svenska västkusten, är poet, essäist, översättare, och docent i litteraturvetenskap, samt professor i litterär gestaltning vid Göteborgs universitet.

Han debuterade 1979 med diktsamlingen Övergångar, uppskov, och disputerade 1988 med en avhandling om Lars Ahlins roman Fromma mord. Han har bland annat översatt fornisländsk, -engelsk lyrik samt ungersk litteratur. Han är för sin poesi belönad med bland annat Bellmanpriset och Sveriges Radios lyrikpris. Följande utdrag är hämtat ur Tapeshavet, Gunnar D. Hanssons 12:e diktsamling som ges ut av Albert Bonnier förlag.

LES DIKTENE HER:

 

Les mer «Gunnar D. Hansson: Nya dikter» →

Audhumla

Mehren

Av Stein Mehren

 

Kyr! De står i den flimrende solheten

            som i langgrunne vann ut mot horisontene

Dagen gjennom står de der, står og står

            og ser ut som sine egne speilbilder Les mer «Audhumla» →

Ann Fisher-Wirth: Politics // Winter Day on the Whirlpool Trails /

/Credit: Robert Jordan

Politics

You can begin a hike arguing about neoliberalism, trying to figure out what it means, and after you have listened to your husband tell you about the Whigs and the Federalists, and Britain in the nineteenth century, and Lyndon Johnson’s War on Poverty, and civil rights, and Clinton and the injustices of NAFTA, and the original meaning of liber, free, what that might mean in terms of generosity and open-mindedness certainly not operative at present when Scott Pruitt just became head of the EPA—goodbye EPA, goodbye wolves and bears, goodbye redwoods, goodbye tribal lands, goodbye water, goodbye air, goodbye the tattered remnants of life as it should be lived on earth, goodbye goodbye godbye, god be with you shattered forests, god be with you toxic waters, god be with you small anguishes, starved bent & twisted lives, the reasons for grief are nearly infinite—after you have listened you can both fall silent as you walk with this man you love, and notice the downed and leafless trees, the ant trails, which are lines of sifted dirt that cross the path heading from spiky dried reeds to more spiky dried reeds, notice an anthill climbing all the way to the top of a clump of daffodils that grow off the trail in a weedy field, choking and killing the flowers with its thousands-of-tiny-bodies formic acid, and looking up, acknowledge silently that there is a white-bellied hawk, yes, wheeling and calling above the pine trees   keee-ir   keee-ir   almost like a cat, and fleecy clouds that presage rain on what is still a sweet morning, and there are frogs hiccupping and spring peepers shrilling, invisible, somewhere around the lke, and all around you are tiny insects, the sun hitting their wings, like translucent diminutive angels.

Les mer «Ann Fisher-Wirth: Politics // Winter Day on the Whirlpool Trails /» →

Allt kan göras inget hjälper / Julia Nordblad

Foto: Linda Rehlin

I en personlig essä berättar Julia Nordblad hur hon blev klimatförändrad, och tar hjälp av miljöfilosofer, aktivister och en medeltida målare för att skildra sin klimatångest. I det möjligheternas hav där allt kan göras men inget hjälper söker hon ett språk där våra känslor ges politisk mening.

En dag, när mina försvar av andra skäl redan var nere, slutade jag bara att vända mig bort. Jag klickade fram artikel efter artikel jag måste ha lagt på minnet var de fanns, och läste. Det var värre än jag trott. Utsläppen, de snart skenande systemen, oundvikligheten i det som då skulle följa. En siren slogs på i huvudet.

Les mer «Allt kan göras inget hjälper / Julia Nordblad» →

Blogg på WordPress.com.

opp ↑