KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC
Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writers´ Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet as a crime against humanity.
Gjennom hele sitt forfatterskap har Sidsel Mørck (f. 1937) hatt et skarpt blikk for petroleumskulturens skyggesider. Maktmisbruk og miljøødeleggelser framstilles som to sider av samme sak, og i den engasjerte litteraturens rom presser samvittighetens stemme seg fram.
Les mer «Varslere og stumtjenere i oljelandet / Sissel Furuseth»
Antropologen Runar Døving foreslo en gang å ta med skolebarn på ekskursjon til et slakteri i stedet for Norsk Folkemuseum. De kunne jo ha godt av å vite hvor salamien på matpakken og kjøttdeigen til fredagstacoen kom fra. Dersom dette eksperimentet hadde vært gjennomført, er det ikke utenkelig at de hadde kommet tilbake på skolen ikke som nasjonalister, men som vegetarianere.
Les mer «Der maten kommer fra / Thomas Hylland Eriksen»
I forrige uke skaffet den norske statskassa seg hundretusener av kroner gjennom kraftige bøter for sivil ulydighet. For Extinction Rebellion var dette en framgangsmåte for å understreke at menneskeheten og klodens livsgrunnlag er i ferd med å ødelegges.
De som vil forlenge fossilalderen, og som spesialiserer seg på tilslørende budskap, slipper derimot å sette seg ned ved oljedepartementets inngang. Den internasjonale olje- og gasslobbyen møter isteden åpne dører, og har som sin like bare militær- og medisinindustrien. Men de har noe felles med miljøaktivister: Det er mye som står på spill.
Les mer «DE SOM IKKE BEHØVER Å SETTE SEG NED / Tore Linné Eriksen»
(Eg har gått i ei slags felle.
It`s called a human trap.
Rulletrapp.
Det mest underlege, er
at eg etterpå skulle ønske at eg ikkje hadde revet meg laus.
Villdyr. Viljelaus. Vaniljesaus.
Kvar er du når du ikkje er inni tankane mine?
Du sagar hol i rommet, slik at stjernene kjem inn.
Så bråkar du med slagborren. Stillheita
som budde inni natta, blir flerra opp.
Snart er taket borte.
Du stoppar ikkje.
Til slutt tek du restane av rommet og puttar i svarte søppelsekkar.
Du knyt knute på sekkane, som om du var redd for at rommet skulle freiste å kome ut.
Så set du deg ned på golvet, og
ser på skogen rundt deg.
Den gamle mursteinspipa, er ein monolitt bak ryggen din.
Habitat.
Eg fyrer opp i omnen.
Snart står sola opp, og
når eg vaknar er du ikkje her.)
Mens jeg satt og skrev denne teksten, kom beskjeden om at LO-leder Hans-Christian Gabrielsen var død. Nyheten traff oss, kollegaene hans, som en knyttneve i magen. Ikke bare var han vår fremste tillitsvalgte, lederen og sjefen vår, han var først og fremst en fagforeningskamerat, som til tross for sine 1,95 på strømpelesten sto i øyehøyde med alle han møtte.
Å sette seg ned kveldstid for å skrive, kan under slike omstendigheter være nokså krevende. Det ble ikke noe lettere av at jeg opprinnelig hadde tenkt til å skrive om nettopp sorg. Jeg ville at denne teksten skulle handle om viktigheten av, men også begrensningen i, det å kjenne på sorg over det som skjer med jorda vår, med utgangspunkt i Svante Bäckströms roman Så höjer sig landet. Hans-Christians brå død ble en veldig fysisk og konkret påminnelse om det jeg hadde tenkt skulle være et slags hovedpoeng: at det er viktig å ta seg tid til å kjenne på tristhet og å sørge, men at sorgen ikke er tilstrekkelig. Vi tenker ofte på den som en fase man må gjennom, men ikke noe blivende sted – i alle fall ikke dersom målet er å kunne handle på en framtidsrettet måte, i fellesskap med andre.
Les mer «Kjenn ingen sorg? / Jonas Bals»
I en stadig mere polariseret verden har vi vænnet os til at tænke i “os” og “dem”. “Dem” er alle de fremmede, som vi hverken vil leve eller kommunikere med og slet ikke orker at forstå. De skal ikke trænge sig på i vores verden, men passe sig selv i deres egen.
Men der er stadig et stort “vi” i politik. Den globale opvarmning rammer os alle sammen. Hvis vi ikke kan blive enige med hinanden om at ændre alle de aktiviteter, fra udvinding af olie og kul til spisevaner, der øger atmosfærens indhold af CO2, så farvel til en tålelig fremtid. Vi må være lige så globale, som den opvarmning, der truer os.
Reaktionerne på sommerens klimakatastrofer får mig imidlertid til at tvivle på den fortsatte eksistens af et sådant samlende “vi”. Jeg tror, at der er ved at blive skabt et nyt skel, nemlig mellem “os” og “jer”.
Les mer «Hvorfor skal fremtidens generationer bære vores byrder? Et nyt skel / Carsten Jensen»
Så går jeg alene tilbake inn i den natten jeg en gang kom fra, hvor ingen frø kan gro. Det har noe med tid og kvinnenes menstruasjonssyklus å gjøre, men er i første rekke et spørsmål om temperatur. En tiltagende kulde. Vi snakker veldig kjølig. Dette er en long shot, og det må det nødvendigvis være, selv om absolutt alt ligger nøyaktig like langt unna, sånn egentlig. Men sånn er det, ikke bare temperaturen, men også avstanden, er vesentlig. Jeg er født i november 1963, og innenfor astrologien er det Pluto som styrer Skorpionens tegn. Av det kan man trekke slutningen at det ikke var noen styring i det stjernetegnet før 1930, da man oppdaget Pluto, eller at man tenkte annerledes om hvem eller hva som eventuelt styrte denne faenskapen før det. Man kan og, med rette, stille spørsmål om hva forskjell det eventuelt vil gjøre for et medfødt stigma av sex, død og mørk pasjon.
Les mer «Dvergenes planet / Tommy Olsson»
Alle ting rundt mennesket er produsert et sted og skal sorteres og kastes et sted, samles i forskjellige søppelberg langt unna. Like deilig som å kjøpe noe nytt, er det å rydde bort noe gammelt, kjøre til korpsets loppemarked med en henger med møbler og klær, å vite at restene fra markedet kjøres i trailere til land lenger nede i Europa og kommer til nytte der, er det plass til nye gjenstander i stuene her. Alle mennesker har noen gjenstander rundt seg, og plagg på seg, alle mennesker må spise mat for å overleve, må tisse og bæsje den ut. I størstedelen av verden forsvinner kroppens avfall fra bevisstheten idet knappen på toalettet trykkes ned og ti liter vann skyller avføringen bort. Vannet etterlater doskålen hvit og innbydende til den neste som må bæsje eller bare kaste fra seg noe snytepapir, kunne vært brukt til så mye annet. Jeg prøvde . ikke tenke på det mens jeg håpet det snart kom et alternativ til vannklosettet, kom det snart, ville det komme våtservietter som kunne oppløses til luft etter bruk, bare forsvinne helt, kom det snart.
Det finnes kun minner fra den tida, ingen fotografier. De fleste er omskiftelige, løser seg opp og samler seg, løser seg opp igjen. Nesten ingenting av det som fantes da, varte. Et av de klareste minnene jeg ennå har fra da vi var naboer, er av henne i badekaret. Hun snur seg mot meg som står i den lille gangen rett utenfor baderommet. Brystene flytende i det melkehvite vatnet, hofta ei øy for seg selv. Hun smiler. Jeg hadde gått opp vindeltrappa fra min etasje da det sluttet å regne, banket på ytterdøra, ventet mens ei ny byge kom drivende, pisket opp jord i de vintertomme pallekarmene i hagen nedenfor. Hun ropte kom inn, og da jeg åpnet døra og gikk inn i gangen, kunne jeg se henne der, på badet, smilende i vatnet. Det lange svarte håret hennes hadde allerede da fått noen sølvfargede striper. Jeg tenkte alltid at hun var så mye eldre enn meg, og først da jeg selv ble eldre enn hun var, forstod jeg at hun slett ikke var gammel den gang. Det var bare jeg som ennå ikke hadde noe begrep om tid, eller at de grå hårene hennes kunne ha andre forklaringer enn aldring.
Les mer «Echelon-svømming / Rannveig Fern Leite Molven»
En art som er kreativ og brutal nok til å fyre med pingviner, for å lage lampeolje av hval, en art som opplever kraftigere ereksjon dess mer utrydningstruet hornet, pungen, pikken den spiser er, bør være forberedt på at artens væren i verden, får konsekvenser.
Les mer «Uten oss / Johan Mjønes»
Det er en tid for uro. Er det en tid for sivil ulydighet?
«Det er på tide at steinen gir seg til å blomstre,
at uroen slås av et hjerte.
Det er på tide det blir tid.»
Jeg kom til å tenke på disse linjene, som er fra Paul Celans dikt «Korona» (1952), fordi de formidler en form for rastløs uro som jeg tror mange kjenner på i møte med klimaendringene. En uro som er rettet både mot framtiden og mot samtiden. Hva kan vi frykte i morgen og hva skal vi gjøre i dag? Det er på tide med et eller annet, men hva? Nytt stortingsflertall? Klimatoppmøte? Sivil ulydighet?
Les mer «Lydighet og dydighet / Marius Mikkel Kjølstad»
Mørke.
– Pas lige på…
Et sammenstød.
– Hov. Undskyld…
Lyskegler. Mennesker kommer til syne. Og en lille kasse.
– Hvad er det?
– Det er krisen… kom nu, bare syng.
– Krisen? Er dét krisen?
– Det er krisen.
– Altså… dén krise?
– Krisen!
– Er dét… virkelig?
– Ja.
– Okay… Det er bare… Jeg er skuffet! Jeg havde troet, den var større…
– Den er lille i starten. Men så vokser den.
– Men den er pænere end jeg havde forestillet mig!
– Tager du pis på mig? Tager du PIS på krisen?!
– Nej, nej, det er bare… Jeg har bare aldrig troet på den…
– Den står lige der.
– Der er blevet talt og talt og talt om den krise…
– Og nu er den her. Endelig er den her. Kan du ikke mærke det? Den er så…
den kraft den har… den bringer os tættere og tættere på. Den er så dragende, den kalder på os, den hvisker…
– Ih, dog. Hvad siger den?
– Den siger… den siger…
Les mer «The Falling Man / Joan Rang Christensen»
/ Portrett: Colin Bojer
XR er et fremtredende eksempel på en gruppering som bruker sivil ulydighet som virkemiddel i en politisk strid. Siden de første store demonstrasjonene i London i påsken 2019, som gjorde bevegelsen kjent i hele verden takket være stor medieoppmerksomhet, har myndighetenes respons vært den samme: arrestasjoner og bøtlegging.
Hva kjennetegner sivil ulydighet?
Det er aksjoner deltakerne anser som en siste utvei etter at alle ordinære måter å protestere på er prøvd, men uten resultat. I vår type demokrati innebærer det stemmegivning ved valg samt benyttelse av retten til å ytre seg, det være seg i offentlige medier eller direkte overfor myndigheter og folkevalgte. Det som formidles er kunnskap som tilsier at gjeldende praksiser må endres dersom en uønsket – urettferdig, farlig – utvikling skal stanses i tide.
1.
I paint flowers so they will not die.
— Frida Kahlo
I have always been deeply fascinated with the natural world and its phenomenon. I have vivid memories of devouring issues of the National Geographic magazine as a child, collecting their wonderfully detailed fold-out maps, watching Carl Sagan and David Attenborough’s documentaries on the cosmos, wildlife and our planet. I marvelled at how solar and lunar gravitational pulls choreograph the seasonal orchestra — how the wind’s slipstreams dance, the oceans churn, and earth’s tilted rotation creates the vicissitudes of tides.
Les mer «Sudeep Sen / “The role of the artist is not to look away”»
I lys av nederlaget i klimarettsaken mot den norske staten og regjeringens insistering på fortsatt oljeutvinning i mange tiår framover, synes både rettens og demokratiets veier uegnet til å oppnå en ansvarlig klimapolitikk i Norge. Sivil ulydighet byr seg dermed fram som et viktig alternativ, selv om – eller kanskje nettopp fordi – denne typen opprør blir slått uvanlig hardt ned på i Norge den siste tiden, med bøter som har det uttalte formål å holde folk unna sivile ulydighets-aksjoner.
Viktige aktører innen de tre statsmaktene – utøvende, lovgivende og dømmende – aksepter riktignok i teorien at klimaendringene er alvorlige og at de må tas på alvor, men i praksis er de politiske arenaene lukket for effektiv klimakamp. Klimaforkjemperne nå er henvist til protest innen den fjerde statsmakten, media – den åpne offentlighetens arena og teater. Målet blir dermed ikke bare å presse på for klimatiltak, men å skape hendelser som avdekker det moralsk uforsvarlige skillet mellom teori og praksis innen statens maktsektorer. Dette har også blitt hovedbudskapet tilde internasjonale gruppene Extinction Rebellion og Youth for Climate og Natur og Ungdom som saksøkte den norske staten.
Les mer «Teori som praksis / Anders Dunker»
Are you ready?
Gitte Sætre og Frans Jacobi
Webserie i 7 episoder
Jeg var overbevist om at det kunne lade sig gøre. Mit kamera er ikke verdens bedste, men heller ikke verdens dårligste. Selv i mørke kan det ofte tage interessante billeder. Selvfølgelig skulle jeg tage billeder af fuldmånen. Omkring halv elleve sejlede den op over horisonten og hang dekorativt omfavnet af de sorte træer. Jeg forsøgte to nætter i træk. Til sidst ville naboens hund ikke finde sig i denne uorden mere og bestemte sig for at vække nabolaget med sine højlydte, kritiske kommentarer. Jeg så skuffet de mange billeder igennem; der var en del interessante fejl og spontan impressionisme, men jeg endte alligevel med at aflyse projektet. Det alternative – og mere interessante – projekt, at gå ind i den mørke skov uden kamera, blev heldigvis også aflyst.
Les mer «At hyle af månen for Wittgenstein / Susanne Christensen»
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 