Foto: Kari J. Spjeldnæs

Alt er skala; skala er alt.

Det blir sagt at hvis en mus faller ned en gruvesjakt, rister den av seg støvet og piler videre. En mann blir knust. En hest spruter utover betongen. Men steng musen, mannen og hesten inn i et fryserom, og da er det ikke musen som holder ut lengst.

         Skala handler om smått og stort, men det handler også om nært og fjernt, enkelt og komplekst, konkret og abstrakt. Det er et av disse vidunderlige ordene som kan frigjøre intellektuell kreativitet fordi det unnslipper deg idet du tror du har forstått det. Er det for eksempel alltid slik at stor skala er kompleks, mens liten skala er enkel? I kartenes verden er det slik. Et kart i skalaen 1:1 er nøyaktig like stort som landskapet det beskriver. Det er med andre ord ekstremt komplekst og fullstendig ubrukelig. Skalerer du ned til 1:10 000, kan du brette det ned i lomma og bruke det til orientering og navigasjon, og går du ned til 1:100 000 000, har du sannsynligvis et kraftig forenklet verdenskart. Men i vitenskapen er stor skala enkel, mens liten skala er kompleks. Virkeligheten er alltid konkret, og den rommer mer enn vitenskapelige analyser, som med nødvendighet består i forenklinger. De tilbyr oversikt, orden og regelmessighet, men skreller bort mangfold og individuelt særpreg.

Les mer «Korona, klima og skalakollisjoner / Thomas Hylland Eriksen» →

I 2019 ble Forklaringsopplysningane, en samling av UKONS dikt, utgitt på Samlaget. Diktene i boka er valgt ut og oversatt av Monica Aasprong. «Politikk» er et avsnitt fra Aasprongs etterord.

/

Politikk

Når ein les «Verditautologien», første del av samlinga Barndomstolen frå 2009, er det nesten litt uhyggjeleg kor kvast desse ti år gamle dikta skjer inn i samtida: «Ein dag forsvann Stellers sjøku, øglehoftedinosauren, orthocerasen, kvastfinnefisken, velociraptor, dvergelefanten, mammuten. / Ein dag forsvann dalmatisk, elamittisk, etruskisk, faliskisk, hettittisk, hurrittisk, krimgotisk, karisk, mozarabisk, messapisk, norn, oskisk.» For sjølv om ein allereie for ti år sidan nok kunne ane kor det bar, at det økologiske mangfaldet var trua av industriell rovdrift på naturen, så er det først no at den eskalerande utdøyinga av artar til fulle er komen opp i det ålmenne medvitet.

Les mer «Politikk / Monica Aasprong» →

Foto: Erlend Berge / Vårt Land

I anledning 95-års-jubileet til den norske filosofen og idéhistorikeren Egil A. Wyller, publiserer vi her med stor takk et utdrag fra essaysamlingen Gjerningsord. 

2. Vår husholder-gjerning gjelder skapningen overhodet, da også naturhusholdet.

Sentralt i Skapelsesberetningens første kapittel står tanken om avgrensning og balanse. De enkelt naturforhold og – fenomener er relatert til hver sine dager og hver sine steder, hver efter sitt slag. Særlig klart trer denne tanke frem i Davids salme 104, som er en skapelses-salme. Der heter det f.eks. om havet at det utgjør en begrensning av «vannenes» fri utfoldelsesmulighet, der disse opprinnelig «stod over fjellene» (v.6):

«De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud» (v.21).

Les mer «Egil A. Wyller / Gjerningsord» →

Foto: Privat

I frykt for å gå glipp av noe viktig svarer jeg ofte på anrop fra ukjente nummer. Da telefonen ringte denne formiddagen, satt jeg i hjemmekontoret mitt og lette etter en AirBnb-leilighet i Berlin. Fyren i den andre enden tok voldsom sats med stemmen akkurat som en telefonselger, og jeg skulle til å legge på da han spurte om det var forfatteren Bjørn Vatne han snakket med. Av uklare grunner reiste jeg meg opp. Ja, sa jeg, og gikk ut i stua der katten Tigris sto i vinduet og så ut på småfuglene som den har lyst til å spise, men er blitt for gammel til å fange. Dette kunne ikke være noen selger, tenkte jeg, hva skulle han selge hvis det var et poeng at jeg var forfatter? Hatter og penner og printerblekk? Det var ingen selger, det var en på alle måter overraskende invitasjon jeg ikke kunne si nei til, kanskje var det også en slags heder, det er jeg fremdeles usikker på.

Les mer «Yachtmuligheter / Bjørn Vatne» →

“The earth under our feet—We are not asked

         to begin nowhere.” —George Oppen

… as though to suggest that poetry doesn’t simply supplement the rational intellect but provides inherently and sometimes incommensurable forms of insight. An ecological poetry?

What if structures of perception aren’t “subjective” (i.e. added by humans to raw data) or “objective” (i.e. provided by things in themselves), but are articulated within a media of relation and interaction so that to speak is to surge into a medium that isn’t projected, but is ongoing like an environment? Might we see ourselves then as participants in a non-instrumental language?

Would there be any way to know?

Les mer «The Future of the Past / Forrest Gander» →

Essay: Jørgen Steen Nielsen. Illustrasjon: Jesse Jacob //

En dag – snart – får vi vores liv tilbage. Om nogle måneder vil pandemien have raset ud og mistet kraft, vi vil have opbygget mærkbar immunitet, og samfundet vil slutte en slags fred med virussen som endnu en ubehagelig, men håndterbar besværlighed som de influenzabølger, vi kender, og med faste mellemrum hjemsøges af.

Når denne dag kommer, vil vi igen kunne bevæge os frygtløst ud i gaderne. Vi vil kunne mødes på cafeerne, til fødselsdagene, i kantinerne, på skovturene. Vi vil kunne give hinanden hånden, kramme og kysse. Vi kan gå til frisøren, besøge vores ældre på plejehjemmene, spille fodbold og danse.

Og vi vil kunne se tilbage på pandemien som en ond drøm, der for en tid rystede vores samfund og slog skår i vores selvsikkerhed og fremtidstro.

Les mer «Der er en fremtid at tage vare på efter pandemien» →

Noe av det mest frustrerende med hvordan vi «forstår» miljøkrisa er handlingslammelsen både jeg selv og de fleste jeg kjenner sliter med.

Da jeg begynte å skrive denne teksten var tanken at jeg skulle gi uttrykk for den fortvilelsen jeg – og svært mange med meg – føler når det gjelder vår tids miljø– og klimakrise. Språket skulle tvinges til sin yttergrense for på den måten finne det språklige motsvaret til skriket som, tenkte jeg, måtte være det eneste mentale stedet mine kvaler rundt disse problemene kunne lede. Eller, mer presist, skulle jeg først beskrive en dyp følelse av resignasjon, drevet av manglende tiltro til internasjonalt samarbeid for å løse vår tids største utfordring, før det språklige vrælet skulle settes på som en økosofisk hale etterpå. Det ville blitt et fint lite smykke i holdningshatten.

Les mer «Mellom resignasjon og håp / Kjetil Røed» →

Foto: Hilde Honerud /

Et nytt menneske kommer til syne, en ny verden?

Kjedereaksjonene etter karantener, reiseforbud og stengte offentlige rom er det ingen som kan eller bør forutsi, men de som har erfaring med sykdom og nød vet at fryktens spådommer er tilfriskningens verste fiende. Spådomsspøkelset nøyer seg ikke med å frykte i ord og handling, men påvirker holdningen til fremmede: «Du får klare deg sjøl».

I Norge har p.t. et tusentalls virussyke medført en alarmberedskap som klimaomveltningene kunne fortjent for flere år siden. Korona-viruset blir første test på hvordan enkeltmennesker og myndigheter håndterer en verdensomspennende krise, ifølge utviklingsprofessoren Ian Goldin som forutså pandemien.

Les mer «Korona: naturkrise / Freddy Fjellheim» →

Erlend Berge / foto

Da Gud hadde skapt hele verden, og mennesket som kronen på det hele, fikk mennesket en oppgave av Gud: Det skulle gi navn til alle fuglene og dyra. Mennesket gikk i gang med arbeidet, og med det gjorde mennesket naturen om til kultur. 

Denne fortellinga om navngivingen står i 1. Mosebok og er den andre skapelsesberetningen i Bibelen, etter den med Adam og Eva. I vår fortelling finnes enda ikke noen Adam og Eva, kun et urmenneske. Å gi alt det skapte sitt navn var ikke menns eller kvinners arbeid, det var menneskers arbeid, urmenneskets urarbeid.

Mellom skrapende hover og våte snuter, smygende bak haler som dasker og under fuglesangens gåte, vandret det første menneske og begynte å peke, skjelne, forme lyder med munnen, kategorisere. Og slik ble virkeligheten kledd i språkets drakt, ble en del ikke bare av det øynene så og hendene kjente, men av det mennesket tenkte. I navngivingen får pels og poter og jur og fjær ord og blir dermed ikke bare eksterne fenomener, men innvevd i den menneskelige tenkningen om dem, ja, tar bolig i mennesket selv. 

Les mer «Et litani for alt det skapte / Åste Dokka» →

Bildet er hentet fra samling.nasjonalmuseet.no /

Jeg hadde aldri vært i Nasjonalgalleriet før, da jeg en ettermiddag stoppa utenfor. Bestemte meg for å gå inn, tok fatt på den doble, monumentale trappa opp i andre etasje. Kikka ned på beina som arbeida, så opp mot toppen og rett inn i et par øyne, en mann på et maleri, og ei kvinne, begge halvnakne, hutrende, småløpende, vekk fra ei svart og truende sky.

Uttrykket i øynene og holdningen i de tumlende kroppene, er det engstelse, skam, fortvilelse, eller noe annet og mer enn det, og jeg tenker: det er meg, det er min livsfølelse. Jeg går bort til maleriet, kikker på den lille gullplaketten ved nederste rammekant. Hans Heyerdahl, Adam og Eva drives ut av Paradiset. Jaså, intet mindre. 

Les mer «Kunnskapens tre / Ellen Grimsmo Foros» →

Les mer «BRUTALITET OG SKJØNNHET» →

Michael Pinsky

Pollution Pods

Ikke så langt unna hvor jeg sitter akkurat nå, på andre siden Trondhjæmsfjorden, ligger Tautra. En knøttliten øy, ikke kjent for stort mer enn at det er et gammelt kloster der, og i det siste som et viktig utgangspunkt for Pollution Pods av Michael Pinksy – en portabel forurensingsinstallasjon. Luftkvaliteten på Tautra er begynnelsen på en alt mer krevende ekskursjon i pusting, sammen med de noe mer tettbefolkede geografiske punktene London, New Delhi, Beijing, og Sao Paolo. Den oppmerksomme ser øyeblikkelig forbindelsen mellom de fire sistnevnte; dette er steder hvor det å puste i varierende grad forkorter livslengden og reduserer luktesansen. Den smarte skjønner at Tautra er å foretrekke, med mindre man hadde tenkt seg på kino eller puben.

Les mer «Akkurat her, akkurat nå» →

/ Hilde Honerud, from the Exhibition «It is a Light Which Objectifies Everything and Confirms Nothing», 2019. Foto: Øystein Thorvaldsen

«An international environmental action for the public sphere of expressions is required.»

Where and how will authors and artists express themselves during the life-threatening nature upheavals? The journal Vinduet recently interviewed some authors under the title “Norwegian literature today.” A couple of them questioned whether authors should speak out in public debates. Not a word was mentioned of the climate exacerbations. Was it the journal or the authors that left the impression of an understanding of literature that is out of touch with reality?

Discussions are ongoing in several countries. Authors are called for in the public conversation, or in what is left of it. Maybe the authors simply must learn how to write and express themselves in an environmentally damaged media-sphere. History will judge us if we continue to employ the purely literary, without reflecting on the threats against our whole future as humans and writers.

Les mer «Fighting Spirit and Communication Trash / Freddy Fjellheim» →

Hva er sammenhengen mellom oljeutvinning og klimapolitikk? Bør Norge gå i bresjen for en avtale om å redusere utvinning av fossile brensler?

I tiår har det internasjonale samfunn diskutert og forhandlet om klimapolitikk og klimaavtaler. I disse forhandlingene har hvert lands utslippskutt vært i sentrum. Våre forpliktelser under Kyoto, for eksempel, spesifiserte hvor mye hvert land kunne slippe ut av klimagasser. Hvor mye en ville utvinne av fossile brensler har aldri vært en del av noen klimaavtale, så det valget er opptil hvert enkelt land. Slik er det ifølge Parisavtalen også, men må det være slik?

Det er gode grunner til at klimaforhandlingene har fokusert på utslipp. Mange vestlige land har importert olje og har hatt lite handlingsrom når det gjelder utvinning. Etterspørselen etter energi, og dermed utslipp, er nokså proporsjonal med inntekt. Dette betyr at et likt prosentvis kutt vil ramme rike hardest, og det kan synes rettferdig. Etterspørselskutt vil dessuten begrense prisen som oljeprodusenter kan kreve, og en lav pris begunstiger importører.

Les mer «Klimapolitikk for en oljenasjon / Bård Harstad» →

Photo: Gavad Montazeri

Hva skjedde? Hva fikk ting til å skje? Du er helt sikker på at du elsker å skrive og at livet ditt ikke er fullendt uten. Du skriver, men du skammer deg over å kalle deg en poet, så du holder det du skriver for deg selv… Inntil fristelsen til å publisere blir for stor, og du får publisert din første bok. Verden snus på hodet.

På jobben leter de etter setninger med seksuelle konnotasjoner for å kunne beskylde deg for å gå imot offentlig moral. De angir deg til sjefene som lar seg forvirre av dine svar om poesiens rolle og kunstens sannhet. De ignorerer sin uvitenhet, skjuler sin harme og møte deg med falskhet når de snakker til deg.

Les mer «Å skrive er som å trille Sisyfos’ stein / Montaser Abdel-Mawgoud» →

Klimaendringene og CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren skyldes i all hovedsak forbrenning av fossile energikilder. Samtidig er fossil energi selve fundamentet for vår moderne industrialiserte økonomi. Å fase ut fossil energi vil derfor bety at økonomien endres fundamentalt. Hva kan den endres til og hvordan kan omleggingen skje på en rettferdig måte?

Moderne økonomier er, uavhengig av politisk system, bygget på fossil energi. CO₂-utslipp er altså ikke en utilsiktet bieffekt av en ellers velfungerende økonomi – en eksternalitet som økonomer gjerne kaller det – de er derimot uløselig knyttet til moderne økonomiers form, funksjon og størrelse. Nyklassisk økonomisk teori, som har dominert både samfunnsøkonomifaget og miljøpolitikk de siste tiårene, er imidlertid mest opptatt av samfunnsøkonomisk lønnsomhet, også i møte med miljøproblemer. Teorien har dermed lite å bidra med dersom vi søker å forstå økonomiens biofysiske grunnlag, dens historiske utvikling eller mulighetene for framtidig økonomisk endring. Alternative økonomiske teorier er derfor i ferd med å få en renessanse; denne artikkelen bygger især på innsikter fra økologisk økonomi og fransk reguleringsteori.

Les mer «Klimakrise og systemendring / Tone Smith» →

«De som trengte, dyrket og fordelte maten, var deltakere i samme fellesskap der alt var lokalt forankret: på den ene siden naturen med det den inneholdt i form av ressurser, på den andre siden lokalsamfunnets traderte kunnskapsforråd og ferdighetene som trengtes for å nyttiggjøre seg naturens rikdom».

Hørt om Yasuni? Det er navnet på regnskogen i Ecuador med den antatt rikeste biodiversiteten i verden. Samt med store oljereserver. Landets daværende president, den venstreorienterte Rafael Correa, lanserte i 2007 følgende ide: Ecuador gir avkall på halvparten av inntektene som en kommersiell utvinning av oljereservene ville tilsvare, mot at andre land – fortrinnsvis rike i-land, som Tyskland, Frankrike og Norge – donerer den andre halvparten for å bevare regnskogen gjennom et FN-administrert fond. Initiativet høstet begeistret global oppmerksomhet, og flere land sa seg villige til å bidra, gitt anledningen til å bevare naturverdier av umistelig art, ikke bare for Ecuador, men for hele verden.

Les mer «Vår grunnleggende avhengighet / Arne Johan Vetlesen» →

At afstå fra føde, drikke og behovsopfyldelse, ikke for at blive i stand til at leve ulegemligt, dvs. uden tingene der giver mig livet og nydelsen, men for at muliggøre et andet forhold til dem: at de ikke er der for min skyld, ikke kun eksisterer som genstand for min tanke, berøring, indtagelse, men som levende væsner også uden for min brug af dem. At de lige så godt kunne gå i kontakt med andre end mig, vise andre sider af sig selv end dem de viser mig. Gribbene lader de nedfaldne frugter ligge og rådne, til de bliver gærende søde.

*

Clarice Lispector forstår ”den pludseligt ubetvivlelige nådegave, det er, mirakuløst og materielt at være til.” Nye myter, informeret af det der er. Det mirakuløse i det materielle (evolution: nåden i nødvendigheden) og miraklets materialitet. Jeg tror, det er det, jeg leder efter. Miraklet er ikke noget der sker på trods eller på tværs af materialiteten, men opstår af en hidtil ukendt side af den, et usynligt forbund. At slå vand af klippen er at lokke det bløde, engang-flydende i stenene frem.

Les mer «Efter fasten / Jonas Eika» →

Foto: Pernille Marie Walvik /

Elg: en gang kom det en elg gående ut av småskogen nedenfor huset vi bodde i. Jeg sto i et vindu og så den komme mot meg. For å få enda et glimt av den, løp jeg til kjøkkenet, men da hadde den allerede gått forbi. Jeg så rett inn i øyet på den, sa moren min og snudde seg mot meg.

Selv husker jeg best måten den beveget seg på, både langsom og fort på samme tid.

Flaggermus: de pleide å komme fram om kveldene og fløy i usikre sirkler over oss. De orienterte seg etter lyder vi ikke kunne høre. Det var usikkert hvor de holdt hus. På dagtid var de helt usynlige.

Ringduer: dem så man alltid i par. Når den ene landet på en av ledningene som gikk inn til huset, duvet ledningen veldig.  Rett etterpå kom alltid den andre og satte seg og ledningen duvet enda mer. Fuglene hadde en litt trist lyd som man særlig hørte om morgenen når man ville sove.

Les mer «Ville dyr jeg har sett / Inghill Johansen» →

On Svalbard, 78 degrees, we were told that the permafrost is steadily melting.

And in the far edges of India, Nagaland (26 degrees), is reeling from surface overheating. One of the world’s richest biodiversity spots is under grave threat as only 11 percent of the forest areas can be considered government property, while the remaining 89 percent are privately owned. Environmentally damaging activities such as slash and burn cultivation and forest burning, illegal logging, coal mining, an uncontrolled stone quarrying has been going on in the privately-owned lands. Large scale cutting of mountains by the government to make way for roads has added to the highly increased temperature in the region. Protection of biodiversity continues to be a great challenge because of the human hindrances.

Les mer «What do you see? / Easterine Kire» →

/ The Figure of the “Climate Refugee” in Inger Elisabeth Hansen’s Å resirkulere lengselen: avrenning foregår (2015).

This article addresses the Norwegian response to global climate change and increased human migration through an analysis of the figure of the “climate refugee” in Inger Elisabeth Hansen’s 2015 poetry collection, Å resirkulere lengselen, avrenning foregår. In addition to situating the work in the context of the so-called “refugee crisis,” the author also discusses the origins of the term “climate refugee” and the conceptual and ethical problems surrounding such a designation. The article examines notions of aesthetics and poetics in the text, arguing that Hansen draws attention to the ubiquity of risk in the history of cultural exchange between humans. Rather than a poetics that attempts to manage mobile bodies or eliminate risk, the author argues that Hansen advocates for a poetics of relation that takes its inspiration from dynamic forms in nature.

Les mer «The «Climate Refugee» / Jenna Coughlin» →

Foto: Økonomisk institutt, UiO

2019 har blitt et skammens år i Norge. «Flyskam» ble årets nyord i Sverige i 2018. I år har også norrbaggarna lært seg ordet, sammen med ord som «kjøttskam» og andre former for skam. Men kan vi nå klimamålene ved å appellere til skammen? Eventuelt i kombinasjon med dulter, som hjelper oss å endre adferd nesten uten at vi merker det eller tenker over det.

For å begrense skadevirkningene av klimaendringene ble et flertall av nasjonene i FN, gjennom Paris-avtalen, enige om å begrense økningen i den globale middeltemperatur til maksimalt to grader over førindustrielt nivå, helst ikke mer enn halvannen grad. Om vi skal nå dette målet trengs det betydelige endringer i adferden.

Les mer «Er skam og dulter effektive virkemidler? / Kjell Arne Brekke» →