Trelimet tørkar raskt. Ei tynn hinne av lim ytst på fingertuppane. Som flass. Eg skundar meg å presse treflisene mot sponplata. Dei skal vere veggane mellom romma i hotellet. Dører er overflødig. Korridorar også. Studiane mine av insektshotell viser at dei fleste ser ut som dokkehus i fugleperspektiv når ein kikkar inn. Men ein må henge hotellet på veggen slik at gjestane kan fly inn frå side. Då er det kanskje ikkje lenger fugleperspektiv, men det er vel ikkje så nøye. Eg har altså ein plan med dette, men som det meste eg gjer, droppa eg å teikne skisse og jobbar berre på gefühlen. Les mer «Insektshotellet / Helga Songøygard Battin» →

Toget krysser grensen til Italia gjennom Brennerpasset, det laveste fjellpasset over Alpenes hovedkam. Jeg har reist fra Norge for å begynne på en ny roman, krysset Europa ved hjelp av et nesten ubestemmelig antall regiontog, måttet løpe mellom de fleste bytter. Likevel lurer jeg på hvorfor jeg ikke har gjort dette før – ikke å reise for å skrive, eller nesten miste et tog, men å benytte meg av en så langsom transportmetode. Jeg har fått det anbefalt utallige ganger. Du som er så redd for å fly, hvorfor ikke ta tog? Det er noe tilfredsstillende ved tog, som om man reiser slik mennesket egentlig skal reise, ikke med vinger, men i kontakt med bakken, mellom åkerlandskap, industri- og kulturlandskap, folketomme spøkelsesbyer i det fjerne. Les mer «Acqua alta / Caroline Ugelstad Elnæs» →

Foto: Arne Vidar Jenssen, Nordstrands Blad /

Ei lilje er ei lilje. Smular og brød. Alle desse namnlause kvinnene som berre driv på.

Me sku kje sitta på gjerde

å venta på himmelrike

Da e kje meiningskap i da

Da e mens me bala med da so e,

at me ventar på da rike

(Oskar Stein Bjørlykke: Hans Klure, Det Norske Samlaget, 1974)

Nyhetene dreier seg dagleg om nye smittetilfelle, om stadig meir tydelege konsekvensar av klima-endringar og om ein global mangel på gode politiske leiarar. Eg har behov for å feste augo på noko anna og å bli inspirert av heilt andre historier. Korleis har dei kvinnene eg møter i Bibelen tatt tak i livs-og naturkriser? Oi, – ved å drive på!

Af Carl von Linné

Kap. I. 
Botaniken har av gammalt, allt ifrån Aristoteles’ tid varit föremål för ett oavlåtligt studium, och naturforskarnas arbete har i denna vetenskap så fortskridit, att numera nära nog intet kunde tyckas hava av dem lämnats å sido. Ända till vår tid hava botanisterna företrädesvis riktat sina bemödanden på att avbilda och beskriva växterna samt att uppställa lagar och system för vetenskapen. Ty det vore omöjligt eller åtminstone förenat med stor svårighet att särskilja växterna från varandra och lära grundligt känna dem, om de icke indelades i klasser, ordningar, släkten och arter. Men genom denna indelning har naturvetenskapen nått en sådan höjd, att vi kunnat komma till flerfaldiga upptäckter, vilka man förr icke haft någon tanke på. Så t. ex. vill jag i största korthet omnämna några iakttagelser som gjorts vid vårt vidtberömda universitet. Vi hava funnit 1. att, ehuru växterna tyckas växa utan ordning om varandra, ändock var och en fordrar sin särskilda jordmån^[1]; 2. att träden sinsemellan följa en viss ordning i frambringandet av sina löv^[2]; 3. att växterna likaledes varje år i bestämd ordning utveckla sina blommor^[3]; 4. att ganska många blommor dagligen på bestämda timmar öppna sig och därefter åter tillslutas^[4]; 5. att de särskilda växtätande djuren hava vissa växter sig anvisade till näring, medan de låta de andra stå kvar för de övriga djurens räkning och således icke inbördes beröva varandra sina näringsmedel^[5]; 6. att insekterna taga sin boning på särskilda för en var av dem bestämda växter^[6]; 7. att blommorna på ett underbart sätt ingå giftermål och befruktas men genom heterogen befruktning förvandlas så, att därav uppstå nya och konstanta varieteter, om icke till och med nya arter^[7]. Långt flera upptäckter äro dock måhända förbehållna en eftervärld, som får vandra ännu längre fram på naturens arbetsfält. 

Regnen er begyndt at falde, store tunge dråber fra en tæt himmel. Jeg rider ind under træerne i skybrynet. Jeg er barn, elleve år, måske tolv, da jeg venter der på hesten, lytter til regnen, der falder på de gule og røde og grønne blade. Så rider jeg videre ind gennem skoven, og bygen driver over, en flanke åbner sig i skyerne ude over havet, der står et kålblegt lys ned fra himmelen, forbinder alting, varmen fra hestens krop under mig, lugten af nåletræer og af eg, våd jord, og lyset bliver varmere, solen står lavt på himmelen og sender sine lange bånd af lys ind mellem stammerne. Jeg kommer ud på den anden side af skoven, hvor landskabet skråner ned mod havet, og hesten bevæger sig nedad, forsigtigt, ligesom flettende luften foran sig, hovene der glider nogle centimeter, inden de får greb i jorden, og for hvert skridt bliver min krop mere blød og åben til jeg ligesom går i ét med dyret på en måde, der et øjeblik gør det umuligt for mig at sige, om det er min hov eller hestens, umuligt at bestemme hvor min krop slutter og hestens begynder, hvad der er skovens åndedræt og mit. 

Her. Nesten i bunnen av ei nordvendt li, ti meter fra et lite tjern, står ei eldgammal gran. Den har et mosekledd skjørt, den strekker seg mot himmelen. Den har slutta å telle årringene sine, men røttene graver seg stadig bortover og ned, grana søker næring, den lytter. Drapert over grankvistene: meterlange gulgrå tråder. Rundt trådene finnes korte, tynne utstikkere, tett i tett – de ligner girlander, uten tydelig festepunkt. Det er huldrestry, skjegglav, de vokser i mengder. Her finnes nok lys og fuktighet. Lufta er den samme, den endrer seg ikke, den følger årstidene. Og huldrestryen vokser og sprer seg. Les mer «Dette stedet finnes, eller: En gravskrift / Malin C. M. Rønning» →

Som en rar og uvitende utenforstående blir jeg møtt av lokale kvinner. Disse kvinnene er lærere, kulturarbeidere, jordmødre, sykepleiere, politikere, forskere, eller med viktige politiske eller administrative jobber.

Jeg reiser ganske ofte i Arktis, til steder som Kárášjohka, Deatnu, Guovdageaidnu, Sirbmá, Ohcejohka, i Sápmi, Emmonak og St. Marys i Alaska, og Iqaluit eller Mittimatalik i Nunavut, i Nord-Canada.

Bjørgulv Braanen foreslår i sin kommentar om klimasøksmålet 14. november å stille mitt utsagn om at vi ikke har noe demokrati å ta vare på hvis kloden går under, på hodet: «Hvis vi ikke har velfungerende politiske systemer, vil vi være ute av stand til å løse klimakrisa og redde kloden.»

   Det er jeg enig i. Derfor tar jeg avstand fra dem som betrakter ettpartistaten Kina som et klimapolitisk foregangsland. Pek ikke på demokratiet, pek i stedet på kapitalismens vekst- og profittimperativ når hinderet for å løse krisen skal identifiseres. Å gå inn for demokrati fremfor alternativene, er den enkle biten. Den vanskelige gjelder praksis: hvor godt ligger et demokrati som det norske an til tidsnok å gjøre det som trengs? 

Dag 1

Umiddelbart før midnat blev jeg kørt ind til operationsstuen, hvor jeg fik besked på at kravle ud af sengen, og op på den specielle operationsbriks, en seng med form som et strygebræt.

              Nogle minutter senere kom en læge, der præsenterede sig som narkoselæge, Dr. Ruby.

              Hans første handling var at tømme min mavesæk for indhold ved hjælp af en temmelig stiv slange, hvis forreste ende i min erindring havde form som et krokodillenæb. Indgrebet blev udført skånsomt og med mange venlige ord.

Høyesterett får neppe siste ord om verken § 112, oljeleting i Barentshavet sørøst, internasjonale menneskerettigheter eller oljebyråkratenes skandaløse opptreden.

Rettsforhandlingene i klimasøksmålet er over. De 16 høyesterettsdommerne har logget seg av for godt. På grunn av pandemien har forhandlingene ikke funnet sted i plenumssalen i Høyesteretts hus, men i stedet har dommerne deltatt fra hver sin datamaskin. Høyesterett har altså gått digitalt, men – får man tro – neppe viralt, for syv dager i retten er ganske tørre greier å se på.

På ettermiddagen kom en jeger til leiren, svetteosen sto ut av pelsen etter den lange skituren. Vi satte oss med han rundt bålet, bød han drikke og tørka kjøtt. Han hadde funnet Bjørnen en halv dag fra leiren, i et bo djupt i skogen ved ei islagt elv. Hva skal vi kalle ham, spurte vi. Storebror, sa jegeren. Jeg vil vi skal kalle ham Storebror. Fra da av sluttet vi å nevne Bjørnen ved dens rette navn for å skydde oss fra krafta. Vi satt oppe i mørket og matet flammene mens vi snakket varsomt om Storebror og om hvordan alt skulle skje. Er Storebror ringet inn, spurte vi jegeren. Jeg har gjort det selv, sa jegeren, tre dager var jeg med ham, snevret inn ringen rundt boet hver dag.

Les mer «Bjørn / Sigbjørn Skåden» →

«Vi må si sannheten». Disse ordene stod på et av bannerne under de store klimademonstrasjonene nylig. 

Klodens økosystemer har reagert med naturhistorisk unntakstilstand for mennesket. Politikerne har ennå ikke tatt konsekvensene av nødsituasjonen, av frykt for populistene.  

Men sannheten om miljøsammenbruddet står ikke til forhandling, ikke på noe nivå av språket. Jeg kursiverer setningen fordi det er etablert en besynderlig form for «synsefrihet» det siste tiåret. Den løsaktige «synsefriheten» skal fremstå som demokratisk og tolerant, mens den i miljøsaken blir en bedragersk og innbilsk kunnskapsløshet. / Den gode forskningsnyheten er at kloden vil reagere raskt på reduserte CO2-utslipp.

Over engen sejler frøfnuggene, græsset er højt, insekterne fanger frøene, frøene fanger lyset. Du er blomster, siger manden fra varevognen til servitricen på Cafe Sirius i Nord Vest, hvor jeg plejer at drikke min kaffe, Nord Vest is the best, siger du og smiler et smil fra the Wild West, og servitricen forstår ikke det med blomsterne, det er noget med Skandinavien, der er ingen, der giver ved døren. Eller dørene skulle det være. De står ikke og blafrer i vinden, nej, nej, men en kronevirus finder sin vej.

Les mer «Billens lov / Ida Monrad Graunbøl» →

/ Fotocollage, «Vindu over endring» av Cecilia G. Salinas

Kimen til håp ligger i gammel kunnskap. Jeg ønsker å tro at det ligger bærekraftige løsninger i forståelsen av plantasjetidsalderen.

Da jeg var barn tilbrakte jeg lange somrer på gården til min bestemor i Nord-Argentina. Gården lå i utkanten av utkanten; midt i et flatt myr- og skoglandskap. På 1980- og 1990-tallet snakket ikke min bestemor om klimaendringer. Hun var opptatt av de sykliske værendringene, av dyras, skogens og jordsmonnets helse. Hun snakket ikke om mangfold, om økosystem, om klima, om tarmhelse, om å drifte miljøvennlig eller legge til rette for stort biomangfold. Hun snakket heller om hvordan alt som lever, på språket guaraní “opamba’e oikovéva”, måtte passes på. Hun var opptatt av sameksistens av planter, dyr, mikrober, luft, vind og vann. Takket være den dypgående sammenkoblingen og det unike samspillet mellom planter, dyr, vær, steiner, vann og mennesker, ble liv skapt.  Alt på jordkloden hadde en rolle å spille. Hun observerte naturen og med tålmodighet, før hun handlet. Omgivelsen lærte min bestemor at hvis hun tuklet med noe, ville det ha langsiktige positive og negative konsekvenser. De negative konsekvenser ville dessverre komme til syne når hun var minst forberedt.

I en teppebelagt konferansesal i Stockholm sitter rundt 150 tannleger en lørdag ettermiddag i mai 2019 og gråter. Jeg sitter på første rad, og har lagt strikketøyet i fanget. Pinnene hviler i hendene. Omgivelsene har sløret seg til av tårer, og jeg hører hvordan små snufs blander seg inn i stillheten etter applausen for foredragsholderen, Pascal Magne; en ydmyk, ganske liten, elskelig og religiøs mann fra Sveits ikledd stripete dress og runde briller, som bortsett fra å undervise ved University of Southern California, forske, videreutvikle odontologien og holde kurs i hele verden, er opptatt av å tegne for å tilnærme seg det naturlige. Han bruker også tegning i undervisningen slik at fremtidige tannleger kan omfavne den visuelle persepsjonen i sitt videre arbeide i munnen. Les mer «Kollektiv rørelse / Kjersti Anfinnsen» →

Onsdag, i dag, en begivenhetsrik dag, den mest begivenhetsrike siden bringebærene lodnet og modnet ved uthuset, en dag for dagboken. Ja.
…..Jeg temmer minuttene. Jeg har kontroll, han kommer tolv, og de, besøket, de kommer tolv, de kommer som de sa, de kommer som de skal. Jeg ser i kikkerten, jeg ser på klokken, og jeg ser sytten, jeg temmer sytten minutter. Besøket, der er de. Jeg ser dem, de plasker bortover, båten siger og plasker, de bruker ikke bensin, og de nærmer seg, de runder odden. Pusten skraper i halsen, den gamle halsen, jeg puster ikke som på bryllupsdagen lenger, jeg puster som en kone, og jeg temmer minuttene, seksten minutter nå, jeg har seksten.

Les mer «Førsteinspektør innen fagområdet planter / Ellen Emmerentze Jervell» →

Elisabeth Eide (tekst og foto)

Landskapet er nakent, gulbrunt og steinete; knapt et tre er å se. Til landsbyen Pestay Kalan kommer du bare i sakte fart via knudrete veier, gjennom piplende bekker og langs stupbratte, nakne åsrygger. Her ivaretar kvinnene spirer til liv i små kjøkkenhager, der frø skal bli til nyttige trær i det karrige landskapet.

Les mer «Afghanske kvinners kraft» →

Jo mer kunnskap vi har om selve klimaendringene så vel som deres alvorlige, gjennomgripende, irreversible og langvarige konsekvenser, dess tydeligere blir det at vi sammen må bære det moralske ansvaret for klimaflyktningkrisen. Dette skyldes at dagens planetære klimakrise er menneskeskapt.

I lys av kunnskapen om klimakrisen er dessuten alle mennesker moralsk sett berørte parter når det gjelder denne krisens konsekvenser, herunder folk som må flykte fra sitt hjemsted på grunn av klimaendringene.

Les mer «Klimaflyktninger på en begrenset klode / Odin Lysaker» →

Våren 2020: Ut av hjemmekontorene for å sanke ramsløk

Populasjoner med ramsløk rives opp fra jorda i naturreservater for å bli til ramsløkspesto og ramsløksmør. Et bilde i avisen viser bakken i Ekebergskråninga i Oslo rasert etter at matentusiastene har vært på besøk. Artsdatabanken, et verktøy opprettet for det biologiske mangfoldets gode, brukes for å finne fram til områder med ramsløk. På nettsidene legger biologer og lekfolk inn artsobservasjoner, og etterpå kan alle kikke på kartet og se hvor populasjonene finnes. 
…..Ramsløken lokaliseres, plukkes og spises. Om området er fredet eller ikke, ser ikke ut til å spille noen rolle. Å la ramsløken stå, ville for noen være det samme som å la den gå til spille, eller å overlate den til andre sankere. Da kan en likegodt plukke den selv?

Les mer «Korona som en kuriositet? / Kathleen Rani Hagen» →

Les mer «Mulighetenes tid / Freddy Fjellheim» →

Når du ikke vet sikkert hvorvidt du er blitt dyslektisk eller fargeblind – en tragedie i et uendelig antall akter.

Når jeg skriver dette er det gått ti uker siden jeg yrvåkent løftet hodet, midt i en selvpålagt avrusning, og liksom i det fjerne fikk det med meg at nå stenger jammen samfunnet. Ikke gå ut hvis det ikke er nødvendig. Ikke stå for nært. Hold kjeft. Slutt å stirre sånn ut av vinduet. Ikke hold på.

Les mer «En tragedie i et uendelig antall akter / Tommy Olsson» →