Foto: Eivind Volder Rutle /

Vi vet etter hvert mye om økonomisk ulikhet mellom mennesker som konsekvens av nyliberal praksis og politikk. Vi innser at for de fleste er kapitalismens drømmer bare det: drømmer som aldri blir realitet. Kritikken av nyliberalismens økonomiske ødeleggelser og hva denne ideologien gjør med oss mennesker og synet på andre mennesker, har så langt vært anliggendet i denne boken.

Men de siste årene har en ny og akutt konsekvens av tøylesløs kapitalisme kommet på agendaen: Økologisk krise forårsaket av kapitalismens krav om evig vekst. Det er i dag umulig å snakke om nyliberalisme uten å snakke om den største av alle dens konsekvenser – destruksjonen av selve livsgrunnlaget vårt. Det er i grunnen umulig å snakke om noe som helst uten å samtidig etterspørre konsekvenser for klima og miljø, så altoverskyggende har dette temaet blitt.

Les mer «Nyliberalisme og økologiske ødeleggelser / Linn Stalsberg» →

Vi lever i en tidsalder, vi selv har døbt den antropocæne, forstået som menneskets tidsalder. Udtrykket blev introduceret af atmosfærekemikeren og nobelpristageren Paul J. Crutzen i 2000. «At navngive vor tid Antropocæn kan befordre en erkendelse af det afgørende, verdenshistoriske ansvar for klodens fremtid, som det moderne industrielle menneske har pådraget sig, ” skriver Crutzen i sin begrundelse. Han mener, at mennesket er blevet en geologisk kraft på lige fod med vulkaner, meteornedslag og forskydning af tektoniske plader. «En anerkendelse af Antropocæn vil veje meget tungt i den vægtskål, der fastslår menneskers påvirkning af miljøet som en videnskabelig kendsgerning,» fortsætter han.

Hvis den antropocæne tidsalder gjorde menneskets levevilkår lettere, ville den være et vidnesbyrd om vores succes som art.  Vi ville i sandhed have etableret os som skabningens herre, ikke blot enevældige hersker over det organiske liv, men også over de uorganiske stoffer. Gud havde vist sig på Jorden i solsystemets tredje bane mellem Venus og Mars, og han havde vores ansigt. Vi var ikke længere blot hans udtrykte billede. Vi var ham. Men det modsatte er tilfældet. Den antropocæne tidsalder er ikke er vidnesbyrd om vores succes, men om vores fejltagelser. Den demonstrerer grænsen for vores magt. Eller rettere, den demonstrerer den destruktive kraft i vores magt. Vi er endnu et meteornedslag i klodens historie. Menneskeheden er den inkarnerede naturkatastrofe. Hvis vi er Gud, er vi en Gud, der er blevet sindssyg.

Les mer «Carsten Jensen: Når vi bliver skabningens herre, detroniserer vi os selv» →

Professorpioner Ove Daniel Jakobsen tyr til anarkismen når han får lokalsamfunn til å drøyma om ei ny framtid.

Tekst: Maria Lavik

– Det brenn i Amazonas. Det brenn i Afrika og Sibir også, men det får mindre merksemd.

Det seier Ove Daniel Jakobsen, professor i økologisk økonomi. Han jobbar ved Senter for økologisk økonomi og etikk ved Nord Universitetet, eit av få utdanningsprogram av sitt slag i Noreg.

Ein gong var kanskje naturens toleevne eit tema for spesielt interesserte. Men no ser me brotstykke av klimakrisa når me ser ut vindauget eller opnar ei avis. Ekstremvêr, tørke, ras, skogbrannar i Amazonas. Og motsvaret: Eit miljøparti som gjorde eit brakval i kommunevalet i år.

I ei verd som brenn, meiner Jakobsen at me må tora å ty til utopiane.

Les mer «Ove Jacobsen: Kunsten å drøyma ei ny verd» →

Vi besluttede os for at finde kilden samme dag som min farmor mistede lysten til at leve. Hun døde efter tre ugers tørke i slutningen af juli, den varmeste julimåned der nogensinde var målt. Alle de dystre profetier, som metrologerne havde bebudet, gik i opfyldelse den sommer, men det vidste ingen i begyndelsen af april, hvor luften stadig duftede forårsfriskt af dug og saftigt græs og endnu ikke havde fået højsommerens tykke, klæbende stank af overmodne frugter og råd. Allerede i maj var der eftermiddage, hvor luften var så stillestående, bilosen så tæt, varmen så trykkende, at det føltes, som om man langsomt blev kvalt. Planterne blev så overvældede, at de modnede på rekordtid, visnede og blev til tørre strå. Hestene og køerne nappede i de små, underudviklede gevækster, der var brudt op af den hårde jordskorpe, eller de stod og sov i skyggen af et træ i folde med højt gulnet græs som afgav en rislende lyd, når vinden føg gennem det.

Les mer «Marie Hjørnet Nielsen / Kilden» →

Så er vi på an igjen. Plektere for president, fred og ordskifte. Selv ikke Jan Eggum har trodd musikk kunne endre noe som helst. Men både sult i Afrika, flom og ozonlaget har vært forsøkt redda med royalties og fete covere før. Ikke coverlåter, for der går grensen, man må satse på noe nytt, selv om det er under middels. Vi blir alle grepet av illusjonen om at jo flere som presser seg sammen rundt en mikrofon, desto mer handlingskraft yter man. Ikke rart lydmenn rister på hodet.

Jeg har syklet byen på tvers og setter meg på en kafe for å skrive. Ut vinduet stirrer jeg rett på en vegg av stein. Murstein og utsmykking i noe som minner om gull. Rådhuset i Oslo. I Hieronymos Heyerdahlsgate har arbeiderstoltet fått en skikkelig dose steroider. Statuer og utsmykking. Kommunalt proporsjonert. «Fiskereren» stirrer tomt ut av veggen, garnet henger slapt ned mot hofta. Husker folka på innsiden av bygningen at Oslofjorden er tom for torsk? Vet de årsaken?

Les mer «Hull i himmelen. Dumdum boys / Steffen Sørum» →

‘Climate emergency is about much more than global warming or melting ice’, says art historian T. J. Demos, who recently gave a lecture in Bergen.

By Susanne Christensen

Kunstkritikk met T. J. Demos at Hotel Terminus just hours before his scheduled lecture at the project space Landmark at Bergen Kunsthall on 11 September. Demos is a professor of History of Art and Visual Culture at the University of California and founder and director of the Center for Creative Ecologies. He is currently focusing on a research, exhibition, and book project devoted to the questions, “What comes after the end of the world?” and “How can we create future social justice within capitalist ruins?” He was invited to Norway by Marie Nerland, head of the curatorial initiative Volt, which has hosted a programme of discursive and artistic events around Bergen since 2008.

Les mer «Not Beyond Politics» →

Foto: Lærke Posselt, 2016.

”Det er flygtningenes tid på planeten»

Nelly Sachs

/

En flygtning er budbringer af ulykke. Flygtningen kommer med dårlige nyheder. Med budskaber om krige og klimakatastrofer, om manglende livsbetingelser for planter og dyr.

Flygtningen bringer fjerne klimaramte og krigsplagede kontinenter tæt på og forstyrrer vores behagelige velstand med varsler om samme skrækscenarier på vores tempererede breddegrader.

Flygtningen minder os om at klimakatastroferne ikke ligger langt ude i fremtiden, men at vi allerede lever i fremtiden. Midt i drivhusopvarmningens forhøjede vandstande. Midt i nedsmeltningen af polerne. Midt i tørken i Afrika. Midt i voldsomme skovbrandes katastrofelandskaber.

Les mer «Flygtningenes tid / Kirsten Thorup» →

De pågående forhandlingene om reduksjon av klimagasser og fordeling av utgifter, reflekterer et underliggende faktum: At vi som menneskehet må forholde oss til en felles verden.

En globalisert verden betyr også globale problemer, og selv om disse problemene ikke nødvendigvis skyldes intendert politikk, krever de felles løsninger. Disse løsningene bør helst formuleres i fellesskap og på en måte som ivaretar hensyn til vilkårene for et globalt sivilsamfunn og det enkelte individs integritet. I lys av dette mener jeg det er god grunn til å se med nye øyne på Kants begrep om kosmopolitiske rettigheter. Det vil si, de rettighetene som er særlig tilpasset de situasjoner hvor mennesker er utlendinger i møte med fremmede stater. Asylretten er det mest velkjente eksempelet på en slik rettighet. Kan vi tenke oss ytterlige rettigheter som bør anerkjennes i en globalisert verden?

Les mer «Kosmopolitiske rettigheter / Johannes Servan» →

Foto: Maja Hattvang /

«Erfaringslitteraturen tilhører en langsom kulturell økologi som hjelper oss å skille skitt fra kanel i hverdagene. Poenget er ikke gold dannelse eller sitatvennlig visdom, men tilstedeværelse i språket. Med innsiktene fra erfaringstradisjonene får språk og tenkemåter fremtidskraft.»

Partilederdebatten i Arendal dette året er noe av det pinligste jeg har sett av politiske programmer. NRK hadde igjen sjansen til å vise at institusjonen er på høyde med kunnskapene om de ekstreme ødeleggelsene som herjer med mennesker og klode. Men nei. Den populistiske seremonimesteren inviterte folk til å stemme frem enkeltsaker, og så ble de flaue politikerne satt til å opptre som konkurrerende sirkushester. Konseptet ga oss den ene heseblesende gampen etter den andre i nærbilde, som når amatørskuespillere ikke får øve inn replikkene, men må ty til underlegen improvisasjon. På friluftsscenen i Arendal handlet det ikke lenger om barns fremtid, men om hvilken politiker som var best til å spille politiker.

Les mer «Populistens tankefeil / Freddy Fjellheim» →

«Hele skaperverket er knyttet direkte til Gud. Den moderne utviklingsteorien bekrefter på sin måte dette perspektivet på skaperverket. Gud skapte naturen og alt annet levende før mennesket.»

«Hun er varm i dag, sola, langt bedre enn når han blåser opp til storm». Vi gir naturfenomener personlige pronomen. Slik reflekterer språket vårt fortsatt den tradisjonelle holdningen til naturen som er så tydelig uttrykt i de bibelske salmer. I den hebraiske spiritualiteten er natur og dyreliv selvstendige subjekter med en direkte relasjon til Gud:

«Halleluja! Lov han, sol og måne, lov ham alle lysende stjerner! ….Lovsyng Herren fra jorden, store sjødyr og alle havdyp, ild og hagl, snø og skodde…frukttrær og alle sedrer, ville dyr og alt fe, krypdyr og fugler med vinger, konger på jorden og alle folk, stormenn og alle styresmenn på jord, unge menn og jenter, gamle folk og gutter! De skal love Herrens navn!» (Salme 148).

Petter Dass formulerte det samme i det som nå er blitt Den norske kirkes hovedsalme «Herre Gud, ditt dyre navn og ære»:

«Om seg folk anstille vil så slemme / Guds navn slet at tie stille og glemme/ så skal dog stene og tørre bene/ei være sene hans navn det rene/at fremme/.

Ja, før Gud sin ære skal forlise,/før skal hav og grummen hval ham prise,/ samt og tanteien som løper leien/ stenbit og seien og torsk og skreien/ og nise» (Norsk Salmebok 278, vers 3 og 4).

Les mer «Biskop Atle Sommerfeldt: Mennesket i Skaperverket» →

Hvis det ikke var slik at alt stod på spill, ville jeg blitt rasende. Nå tenker jeg: hva skal jeg skrive, og hva skal jeg gjøre når jeg ikke skriver, spiser og sover.

Hvis det ikke var slik at jeg var forbundet med det som står på spill, ville jeg skrevet, og skrevet enda mer, og lykkelig trodd på en leser, kanskje også om noen tiår. Nå tenker jeg, hvem vil lese om noen tiår, hvem vil skille bokstav fra bokstav i været, hvor vil det finnes stillhet og hus å sitte i, hvor vil solen ikke blende øynene som vender seg mot den hvite siden, hvor fuktbestandig vil papiret være, for ikke å nevne heten, og hvor i verden, skjønt kanskje her hos oss, vil elektrisiteten til datamaskinen være pålitelig. Syn, bok, datamaskin er skjøre realiteter, forstyrrbare. Alt dette kan ikke-finnes.

Les mer «HVIS IKKE / Wera Sæther» →

Av Freddy Fjellheim / Foto: Caleb Putnam \ Bilde: Utrydningstruet utsagnsposisjon?

Hvor og hvordan vil skrivende folk uttrykke seg under de livsfarlige naturomveltningene?

Det norske tidsskriftet Vinduet intervjuet nylig noen forfattere under tittelen «Norsk litteratur i dag». Enkelte av dem satte spørsmålstegn ved om forfattere bør ta ordet i samfunnsdiskusjonene. Klimaforverringene ble ikke nevnt med ett ord. Var det tidsskriftet eller forfatterne som etterlot inntrykket av en litteraturforståelse uten kontakt med virkeligheten?

Diskusjonene pågår i flere land. Forfatterne etterlyses i den offentlige samtalen, eller det som er igjen av den. Kanskje forfatterne simpelthen må lære seg å skrive og uttrykke seg i en miljøskadet medieoffentlighet? Historien vil dømme oss om vi fortsetter å sysle med det rent litterære, uten å reflektere inn truslene mot hele vår framtid som mennesker og forfattere.

Les mer «På feil klode?* Miljøaksjon mot kommunikasjonssøppel /» →

Foto: Kari J. Spjeldnæs

Bangladesh var lenge synonymt med håpløs fattigdom. Nå er det i ferd med å bli et mellominntektsland. Eirik Jansen har fulgt landsbyen Bhaimara i 40 år, og har svarene.

En av de minst tiltalende flosklene i journalistspråket er den som går ut på at kinesere (enkelte sier endog kineserne; jeg minner om at de er godt over en milliard) er blitt løftet ut av fattigdommen. Rent bortsett fra at formuleringen er slapp og doven, død og oppbrukt, er den ikke så rent lite nedlatende. Folk flest, også kinesere, løfter seg jo faktisk selv, ofte etter håret. Det er dyrt å være fattig, og det kan kreve en enorm innsats å forlate den absolutte knapphet. For mette mennesker i et søkkrikt utkantstrøk kan det være vanskelig å forstå dette. Her forleden år trodde jeg knapt mine egne øyne da jeg leste en politiker snakke om at det var viktig å stille krav til innvandrere. Finnes det overhodet noen befolkningsgruppe det stilles strengere krav til? spurte jeg, uten å få svar.

Les mer «De løfter seg selv ut av fattigdommen / Thomas Hylland Eriksen» →

Myles Allen, University of Oxford

I was invited to speak to a group of teenagers on climate strike in Oxford recently. Like many scientists, I support the strikes, but also find them disturbing. Which I’m sure is the idea.

Today’s teenagers are absolutely right to be up in arms about climate change, and right that they need powerful images to grab people’s attention. Yet some of the slogans being bandied around are genuinely frightening: a colleague recently told me of her 11-year-old coming home in tears after being told that, because of climate change, human civilisation might not survive for her to have children.

The problem is, as soon as scientists speak out against environmental slogans, our words are seized upon by a dwindling band of the usual suspects to dismiss the entire issue. So if I were addressing teenagers on strike, or young people involved in Extinction Rebellion and other groups, or indeed anyone who genuinely wants to understand what is going on, here’s what I’d say.

Les mer «Climate change, a festering injustice /» →

/ Rosso Fiorentino (1494-1540): Deposizione

Av Eivind Myklebust

I «Livets oppstandelse»brukte Nikos Kazantzakis påskebodskapen til å dramatisere spennet mellom personleg moral og politisk handling.

 I nokre veker eller månadar under flyktningkrisa i 2015 var det som om gapet mellom haldningane og handlingane våre var i ferd med å trekke seg saman. Verkelegheita ute i verda kom brått veldig nær, og den verka å ville tvinge oss til å ta stilling med det vi gjorde, ikkje berre med det vi sa. Eg hugsar opprørte samtalar rundt godt dekte middagsbord, i varme leilegheiter og hus, om kva krisa kunne føre med seg dei neste månadane og åra. No skulle vi verkeleg få prøvd oss, vi som hadde snakka om at ein ikkje kan avvise menneske i naud, at vi ikkje kunne vise bort dei som leid, men måtte ta lidinga inn for å lette den. Når nauda nærma seg, måtte grensene opnast. Men kva med våre eigne hus, våre eigne liv? Var vi klare til å sleppe dei fattige framande heilt inn dit?

Ein kan vel seie at vi slapp med skrekken. I alle fall at vi utplasserte skrekken, til europeiske utpostar på øyer som Lesbos og Lampedusa og til såkalla nærområde, eller fjernområde, som dei jo er for oss. Geografiske grenser skjerma oss for den moralske prøva, og tilbake sat vi, i alle fall dei fleste av oss, med gode, men uprøvde ideal.

Les mer «Kristus, korsfesta på ny» →

Av Line Madsen Simenstad /

Tida er ute for å skrive brev til politikere, mener Extinction Rebellion. De vil ha folket med på opprør. 

17.november i fjor var London plutselig i kaos. Demonstranter hadde blokkert de fem største broene over elva Thames, og trafikken i millionbyen ble forstyrret i flere timer. Bak demonstrasjonene sto Extinction Rebellion, en ikke-voldelig bevegelse, inspirert av Mahatma Gandhi, Sufragettene og den amerikanske borgerrettighetskampen. De maner til sivil ulydighet for å tvinge myndigheter til å redde verden fra klimakatastrofe.

Under den store aksjonsdagen i London var det ikke mer enn en måned siden Extinction Rebellion hadde blitt stiftet, men opprøret tiltrakk seg 6000 demonstranter. Flere enn 70 av dem ble arrestert. Siden denne aksjonen ar Extinction Rebellion dukket opp flere steder i verden, nå også i Norge. Med seg har de blant andre de 25 kulturpersonene som i midten av mars skrev et opprop der de erklærer samfunnspakten for brutt, ”ugyldiggjort av myndighetenes vedvarende mangel på nødvendig handling. Vi oppfordrer enhver prinsippfast og fredelig borger til å gjøre ikke-voldelig opprør sammen med oss.”

Ja,  hva er egentlig Extinction Rebellion? Vi får noen svar i et intervju med Vjolla Elisa Emiri, som er tilknyttet bevegelsens norske gren:

Les mer «Klimarebellene» →

1

Hans første sommer blir den sommeren alt kornet dør. Han er melkebarn og tannløs. Jeg: et tjukt, melete hjerte. Dyrene slaktes i juli. Sola ligger i harde, rettvinkla felt gjennom gatene, tar seg inn gjennom vinduene og gror fast i leiligheten. Vi finner skyggene, og der beveger vi oss, sakte. Til Bunnpris, til Tøyen, til Kampen Park. Og så visner gresset i Kampen Park. Asfalten damper og skogene brenner. Bærene råtner på kjøkkenbenken. Bakgårdsgresset dør, og vi får ikke lov til å vanne. Kanskje skal han aldri kjenne til noe annet. Men blomkålen trives, og vepsen. Manetene trives. Han krabber i parkene, røsker ut det brunsvidde gresset for å smake, studere. For å legge det under seg.

Les mer «Oslo / Western Cape 2018 // Line Madsen Simenstad» →

/ Johannes Fijt «Still Life With Hare and Game-Birds / Wikimedia C

Det er ham med geværet, som braser gennem underskoven. Han er ikke til at tage fejl af, han er jægeren.

At posere stolt med sit bytte på sociale medier vækker en bølge af harme, og det er forståeligt nok, men det er muligvis urimeligt at hævde at jægeren per definition er en fjende af naturen. Ofte forstår han naturen bedre – men måske på en mere nøgtern måde – end de følelsesstærke masser. Han vil argumentere for at han jager til naturens bedste. I den såkaldte byjungle mener vi også, at det er tydeligt, hvem som gør skade på planeten. Det er the 1%, som stadig insisterer på, at vi skal løse alle kriser ved at skrue tempoet op og producere mere. Det er the 1%, som har låst kontrolpanelerne fast mod en abstrakt forestilling om endeløs økonomisk vækst. Vi peger på the 1% og siger «Der er han, det er ham!» Han nikker og smiler et ræveagtigt smil og siger «Ja, det er mig, jeg har magt!», og vi råber «Af med hovedet, ned med ham!»

Les mer «Jægeren og de som jages / Susanne Christensen» →

Hva er de langsiktige og globale konsekvensene av vår livsstil? Hvem sliter mest på livsgrunnlaget – den fattige eller den rike? Mye miljøvennlig livsstil er dyrere enn miljøfiendtlig forbruk. I våre visuelle forestillinger om renhet, bytter fattig og rik på plassen. Hvem av dem belaster natur og miljø minst?

Fillete gestalter i hopetall, med hår i klaser og en finger i nesa. Vi kjenner den skitne fattigdommen fra Dickens og musikalenes univers. Klisjeene har sin rot i virkeligheten, tydeligst om vi beveger oss i tid og rom, til kvartaler og grender hvor folk ikke har tilgang til verken personlige remedier eller offentlige sanitære systemer som gjør det lett å holde legemet fritt for stank og møkk.

Tenk overfylte gater i tidlige industribyer som Newcastle og Liverpool, tenk malingflassende sykehus og barn vandrende på søppelberg i strukturtilpassede økonomier,  tenk italienske adelsmenns rapporter fra norske husmannsgrender – ikke noe klart skille mellom inne og ute, steppe, gate og gulv. Inne sover ti mennesker og et par dyr i hulter til bulter, ute flyter avfall og kloakk.

Les mer «Fattig eller rik – hvem er renest? / Ellen Foros» →

Mølen, april 2013 / Foto: Mats A. Nielsen

Smarttelefoner, Facebook-profiler og Google-søk er blitt selvskrevne deler av vårt informasjonssamfunn. Likevel er hvordan informasjonsteknologi former vår erfaring av det naturlige et underbelyst tema. Legger vi egentlig merke til naturens og livets forringelse når vi lever i skyggen av våre nettprofiler og etter tempoet til varslene fra våre applikasjoner? Google, Facebook og Amazon vil ikke lede oss ut av klimakrisen. Innvevde i deres vidstrakte nett vil disse selskapene og deres plattformer kanskje snarere lede oss inn i fristelsen til å ignorere den.

“…the cars and the buses, from the northbound number 3 to the number 32 up to the number 38, inexorably creep along on the steaming asphalt roads built parallel on both embankments, then the rapidly propelled bicycles below the breakwaters, the men and women strolling next to the river along the paths that were built or inscribed in the dust, and the blocking stones, too, set down artificially and asymmetrically underneath the mass of gliding water; everything is at play or alive, so that things happen, move on, dash along, proceed forward, sink down, rise up, disappear, emerge again, run and flow and rush somewhere, only it, the Ooshirosagi, does not move at all…”
László Krasznahorkai, Seiobo There Below (2013: 3-4).

I en av sine senere bøker, Seiobo There Below, velger den ungarske forfatteren László Krasznahorkai å starte sin søken etter glimt av perfeksjon og skjønnhet – etter tegn på mening og transcendens – med en lengre beskrivelse av væremåten til en fugl med navnet Ooshirosagi.

Les mer «Rasende forbi Kyoto / Mats A. Nielsen» →