Jeg vokste opp med to klimakatastrofer. Den ene var Tsjernobyl-ulykken i 1986; det var en menneskeskapt katastrofe som kom til å påvirke naturen mer enn vi hadde kontroll over. Jeg husker hvordan det ble målt becquerel i rein- og sauekjøtt her i Norge, over 200 mil unna episenteret. Jeg husker tanken på at den rene naturen ikke var ren lenger, at det gjemte seg noe usynlig og menneskeskapt og farlig rundt oss og i oss.

Det foresvever meg at overfor vemmelseskrisen vis-à-vis politikersjiktet, er det beste dagens samfunn kan gjøre å ta pause for å tenke gjennom grunnlagsspørsmål. Man må innvilge seg selv tid til en forfatningsdebatt, som kan gli over i en undersøkelse av verdensformatet. Formodentlig skjuler det seg et globalt ubehag i den allmenne hoderystingen over det politiske personalets utilstrekkelighet, et ubehag som ennå ikke har funnet sin form.

Nylig ble det kjent at Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har tatt det norske klimasøksmålet til behandling. Det blir den tredje klimaklagen på EMDs bord. Domstolens behandling av sakene vil bli en milepæl i spørsmålet om klima, menneskerettigheter og vår felles fremtid.

Jeg tenker stadig oftere at den store gleden i et lesende liv er å få lese bøker om igjen – å omgi seg med et knippe verk som har satt spor i en, og som får utvidet betydning for hver gang man vender tilbake til dem. Ikke til forkleinelse for tradisjonens rikdom, eller for strømmen av nye utgivelser; det er så mye man uansett ikke får lest.

Ett år er gått siden Høyesterett ga grønt lys for mer oljeleting. Klimasøksmålet var et nederlag for fremtidige generasjoners rettigheter, men tap skal snus til seier når vi klager Norge inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen.

Hva kan en hund formidle gjennom sitt vesen?

Ett år etter klimasøksmålet i Høyesterett er det på tide å re-aktualisere debatten. Året skal snart avsluttes, og ettersmaken av klimatoppmøtet i Glasgow (COP26) betrygger oss ikke. Her står vi igjen med (minst) tre spørsmål: