Foto: Tom Langdon
«En ny kontinent sa hon / Ett sätt att leva. / Inte ett land. / En stad.«
Den svenska poeten Marie Silkeberg skriver om resandet, om Island, och kontinentalplattornas rörelser:
Marie Silkeberg: Bárðarbunga
det levende, det fossile og vannet / Wera Sæther
/Foto: Anna Scösz
Noen ville gå videre, men visste ikke hvor det var mulig å sette føttene ned. Vi vandret på leting etter hele hus og halve hus, men underlaget ga etter.
-
Middelaldrende Ganga fra en landsby ved Bengalbukta, i desember 2016:
«Å, som vi løp den dagen, det var i måneden joistho[1], jeg løp sammen med de andre, alle løp fra vannet. Syklonen og vannet var størst. Vi holdt fast i de minste og løp mot det høyeste punktet på øya. Noen så seg tilbake, de tenkte på det de ikke hadde rukket å ta med seg, gull og penger, og så var det tingene de umulig kunne bære, som: kokekar, klær, redskaper, ris, poteter, salt, ingefær, gurkemeie. Det eneste vi kunne bære var barna, og det eneste vi ville var overleve den bølgen. Fra ni om morgenen og hele dagen, hele natten og i to dager, var det bare vann og vann, og så barna, og det eneste vi ønsket oss var et tørt sted som var stort nok for alle.
Gro Dahle: Du og jeg / video
Vi drar ut båten igjen.
Du på den ene siden,
Jeg på den andre.
Det er tyngst i starten.
Vekten av oppgaven, ulysten.
Bare det å tenke det, bare det å begynne,
komme oss dit, komme i gang, finne gripetak.
Jeg får en åbenbaring i ørkenen
Af Carsten Jensen
Jeg havde aldrig troet, jeg skulle forbinde industri med åbenbaringer. Kraftværker slet ikke.
Og så alligevel. Jeg er betaget, da jeg kører ind i ørkenen nær Quarzazate i det sydlige Marokko. Et stykke borte stopper horisonten ved Atlasbjergene, men ellers breder ørkenen sig som den en stenet, udtørret havbund, og de lokale hævder da også, at de hvide saltpletter, der her og der lyser op i blandt grå og sortgrå basaltsten er rester af et hav, der engang dækkede området. Jeg er her på invitation fra den Europæiske Investeringsbank, der har investeret over 300 millioner Euro i det, der engang skal blive verdens største solvarme-kraftanlæg. En million mennesker vil blive forsynet med strøm, og jordens allerede pressede atmosfære sparet for et udslip på 750.000 tons kultveilte.
Joanna Rzadkowska: Flo og fjære / video
Av Joanna Rzadkowska
Sommeren angriper sansene,
for varmt, for kaldt, en bølge av salt vann
skyller over håndkleet, håret blir stivt,
avrevne seil flagrer, en bustete måke skanner vannet,
sulten på lunsj.
Hans Jonas og ansvaret for fremtiden
Av Hein Berdinesen
Hvilke grunner har vi til å bry oss om fjerne fremtidige generasjoner, de som kommer til å bli hardest rammet av miljøkrisen?
Hans Jonas døde i 1993. Han var filosof og teolog, og gjorde mangslungent forskningsarbeid. Mest kjent er han for utarbeidelsen av et ansvarsprinsipp overfor fremtidige generasjoner i boken Prinsippet ansvar. Utkast til en etikk for den teknologiske sivilisasjonen (1979). Boken utgjør det første omfattende forsøket i europeisk filosofi på å formulere moralske plikter overfor fjerne fremtidige generasjoner i lys av miljøkrisen.
Nickole Brown: Mercy / audio
Photograph by Kristin Shelly /
NWCC is so happy to introduce Nickole Brown to our readers, also because she is a new member of our Editorial Board.
After studying literature at Oxford University Brown became the editorial assistant for the late Hunter S. Thompson. She worked at the independent literary press Sarabande Books for ten years. Her first collection, Sister, a novel-in-poems, was first published in 2007 by Red Hen Press and a new edition will be reissued by Sibling Rivalry Press in 2018. Her second book, a biography-in-poems called Fanny Says, came out from BOA Editions in 2015, and the audio book of that collection is now available. She was an Assistant Professor at the University of Arkansas at Little Rock for four years until she gave up her beloved time in the classroom in hope of writing full time. Currently, she is the Editor for the Marie Alexander Poetry Series and teaches periodically at a number of venues, including the Sewanee School of Letters MFA Program, the Great Smokies Writing Program at UNCA, and the Hindman Settlement School. She lives with her wife, poet Jessica Jacobs, in Asheville, NC, where she volunteers at a four different animal sanctuaries. Currently, she’s at work on a bestiary of sorts about these animals.
NWCC says thank you for the poem! /
A People´s Archive of Sinking and Melting / Billedlig talt
/ Klikk på tittelen for bedre lesbarhet
Folk som bor på steder der klimaendringer medfører enten nåværende eller fremtidige forsvinninger, inviteres til å sende inn bidrag til et Folkearkiv.
Arkivet er en voksende samling av gjenstander. Disse er bidrag fra folk på slike steder som enten kan forsvinne eller som allerede har blitt ubeboelige – på grunn av de fysiske, politiske, og økonomiske følgene av klimaendring, f.eks. smeltende isbreer, stigende havnivå, kyst-erosjon og forørkning.
Organisert som «felles, men differensierte» samlinger utgjør de innsendte bidragene en nedtegnelse av vitnesbyrd som er samlet inn i fellesskap, samt et arkiv av det fremtidige – det som vil ha vært.
Fra 2016 inneholder arkivet bidrag fra Anversøya (Antarktis), Kapp Verde, Grønland, Kivalina (Alaska), Nepal, New Orleans, New York City, Panama, Peru, Senegal og Tuvalu.
Les mer «A People´s Archive of Sinking and Melting / Billedlig talt»
SE PÅ KONGLENE / Monica Isakstuen
Foto: Paal Audestad
Du må love å ikke fortelle dette videre. Saken er den at jeg har store problemer med å huske hvilket søppelspann som er ment til hva. Og hvis jeg selv svikter på detaljnivå, hvordan skal jeg da gjøre barna mine til ansvarlige mennesker med blikk for globale sammenhenger? Jeg vet jo for eksempel at det ikke heter søppelspann lenger, ettersom søppel strengt tatt ikke er søppel men avfall, og siden avfallet skal sorteres i kategorier som plast, metall, papir, våtorganisk, og dessuten er spann noe som små barn i en eller annen Prøysen-sang plukket blåbær i. Det heter avfallsbeholder. Uansett. Følgende episode utspiller seg til stadighet: at jeg blir stående i villrede foran et åpent skap under kjøkkenvasken hos moren min eller broren min eller venner jeg besøker, noen av dem har ikke skap engang, men skuff. Kjøkken til forveksling lik en gigantisk kommode: Glass- og koppskuff, bestikkskuff, redskapsskuff, tallerkenskuff, matskuff, kjøleskuff og til sist; kildesorteringsskuffen – full av beholdere til avfall.
Torgeir Rebolledo Pedersen: Hvem har heist sin flaggspett opp / video
Av Torgeir Rebolledo Pedersen
Hvem har heist
sin flaggspett opp
igjen i dagen
vakre hviledagen Gud
og Hvermanns hviledag
hvem er det
som vil minne meg på
hva jeg har slått rot i
selve livet?
Les mer «Torgeir Rebolledo Pedersen: Hvem har heist sin flaggspett opp / video»
Signe Gjessing: Med let rystende hænder
Fotograf: Robin Skjoldborg, 2013
Med let rystende hænder udhuler jeg solen og skriger grå hede ind i den, pladsens hede, hvor duerne er, deres største suk hidtil, som et nedtrådt hav, er en plads i solen, en åben plads, såret åbnes som et ubestøvet formiddagsblad
Helene Hovden Hareide: Vekkarklokker for bjørnar
I
og så er det nokon som dreg
dyna av dei og skrik
Sivilisasjon og evighetsspill: Kritisk taoisme for det tredje årtusen
/ Essay av Anders Dunker
I vår tid, der menneskenes livsmaskinerier trekker jordens klimasystemer ut av deres allerede ustø balanse, innser vi at sivilisasjonen dypest sett ikke er naturens motsetning, men dens lærling.
-
Å beherske er å adlyde
Kanskje er en dyptgripende historisk endring på vei når det vi løselig omtaler som et «samspill med naturen», virkelig begynner å forstås som et spill – eller en lang rekke spill-lignende praksiser – der vi bare langsomt lærer spillereglene. I århundrer har kultursystemet vi kaller «Vesten» levd etter Francis Bacons berømte doktrine, der «kunnskap er makt», og fremfor alt makt over naturen. En ny æra melder sin ankomst når vår «vestlige» kultur langsomt begynner å ta inn over seg Bacons mindre berømte og mer «østlige» ettertanke: «Den som vil beherske naturen, må lære å adlyde den».[i]
Les mer «Sivilisasjon og evighetsspill: Kritisk taoisme for det tredje årtusen»
Liv Mevang Bjerkensjø: Kjærlighetens lys / video
Mellom hjerteslagene
minnet om det som var
Kjærlighetens lys
mellom barnets fingre
Kjærlighetens lys
i dådyrets morgenpust
Kjærlighetens lys
gjennom sjøfuglenes vinger
KARL OVE KNAUSGÅRD: «Fienden er følelsen av maktesløshet» / Appell, Oslo 2017
/ Foto: Eivind Oskarson
Verden er enkel og forutsigbar. Kaster du en ball opp i luften, faller den ned på bakken. Graver du ned en frø i jorda, vokser det opp en blomst. Åpner du en paraply i vinden, vrenges den. Kjører du for fort i en isete sving, glir bilen av veien. Slepper du ut CO2 i atmosfæren, blir lufta varmere. Blir lufta varmere, smelter isen. Smelter isen, stiger vannet. Stiger vannet og blir varmere, oppstår det flere orkaner, oppstår det flere flommer, oppstår det mere tørke. Når det skjer, vil tilgangen på mat bli mindre og dyrearter dø ut.
Verden er enkel og forutsigbar. Gjør vi det ene, skjer det andre.
Les mer «KARL OVE KNAUSGÅRD: «Fienden er følelsen av maktesløshet» / Appell, Oslo 2017″
THE POSSIBLE ABSENCE OF A FUTURE / The Rumpus Interview with Jorie Graham
By Erin Lyndal Martin / Photo: Natalie Gibbs
What is left of us? Why does the trace have power? How far do we want to stray from what we still know to be the human? How far? Really, how far? Are we prepared for what we are encountering?
I saw Jorie Graham give a reading once in spring 2008. It was at the Brookline Booksmith in the Boston area, and she was reading from her then-new collection Sea Change. Though I’d loved her work for years, I wasn’t sure what to expect at her reading and feared that in person she might not conjure the meticulous passion that’s informed her work throughout her career.
But when Graham stepped up to the microphone, she didn’t do the usual cursory introductory banter poets usually do before quickly diving into their poems. Instead, she spoke at length about all of the different environmental crises we were undergoing. She talked of melting ice caps, the disappearing of bats, a number of terrifying crises, all with the same exigency. By the time she began to read her poems, we all knew what was at stake, in her book and on our planet.
Les mer «THE POSSIBLE ABSENCE OF A FUTURE / The Rumpus Interview with Jorie Graham»
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 