Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writers´ Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet as a crime against humanity.
Grey hills in the landscape shape themselves like wrinkled skin. A clenched surface, squirming and twisting like a big cloth. Lost to this world it lies desolate – a body dying and full of pain. The birds never really land here – as if something awful is passed on by touch. Here and there lie organs like crystals of memories misplaced in a forgetful mind.
Jeg ligger på knæ og høster kartofler. Kartoflerne er små på grund af sommerens tørke. Det minder mere om at luge end om at høste. Mange af kartoflerne er på størrelse med en ært. Jeg stikker en greb i jorden og vender den, samler de største kartofler op, samler en håndfuld jord op i hånden og sier den for de mindste. Jeg kommer til at tænke på Agnes Vardas kartoffelhjerte. Jeg kommer til at tænke på Simone Weil der fastede i vinmarkerne.
Klimaaksjonens litteratursamling er i kontinuerlig sirkulasjon. På få år har nettsidens tekster blitt lest over 150 000 ganger. Forfattere, kunstnere, forskere, journalister og studenter/skolelever fra flere land og språkområder er blant våre lesere.
To år på rad har vi dessuten aksjonert i det sosiale rom sammen med poeter og musikere. Det har skjedd i form av en sirkellesning via tre scener, senest under Norsk Litteraturfestival i sommer. Vi har i dag gleden av å presentere en podcast med diktene som ble fremført under klimaaksjonen. Poetene som leser er Gro Dahle, Erlend O. Nødtvedt, Inger Elisabeth Hansen, Endre Ruset, Aina Villanger, Mathias Samuelsen, Lars Haga Raavand og Freddy Fjellheim. Simen Kyrre Hagen deltok på trompet og Torbjørn Kamfjord Eriksen på trommer. ///
Her kan du lytte til diktaksjonen under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, 2018:
På neste side kan du lese noen av de nyskrevne diktene:
ESSAY AV ERLAND KIØSTERUD / FOTO: FINN STÅLE FELBERG
Intetanende om at en sulten krokodille lå i mudderet og ventet, kom den kjente australske økologen Val Plumwood en dag padlende i kano ned nasjonalparken Kakadus brede elv. Krokodillen gikk til angrep, veltet kanoen og fikk seg et jafs av henne. Da forsto Plumwood at hun, sett fra krokodillens perspektiv, kun var et stykke kjøtt, ren mat.
Behovene vi har styrer forestillingene våre, også hvordan vi oppfatter vår plassering i økosystemet. Mange av oss lever i den tro at vi befinner oss på toppen av systemet. Det er feil. I et økosystem er alle avhengig av hverandre. Plumwood fikk seg en støkk, men fortsatte å forsvare artsmangfoldet livet ut.
Av Wegard Harsvik og Ingvar Skjerve / Foto: Sissel M. Rasmussen
Menneskeheten har aldri stått overfor en større utfordring enn klimatrusselen. Vår intelligens og våre fantastiske evner til å jobbe sammen har gitt resultater som nå truer planetens tåleevne. Vi har utviklet teknologi som gir oss muligheter for både å skape og ødelegge, langt hinsides det vi kunne drømme om for bare et par generasjoner siden. I mesteparten av vår historie brukte vi enkle redskaper av tre og stein, og høstet det vi trengte fra naturen. Nå har vi forbrenningsmotorer, plastprodukter og industrialisert matproduksjon.
Videoverket No Maps for These Territories åpnet Kulturrådets årskonferanse i Bergen november 2018. I videoen utfolder det seg en samtale mellom to personer som synes å være adskilt av et mørkt, ubebodd univers av stjerner, planeter og tomrom. Hvor ender selvet og hvor begynner verden? Arbeidet refererer til et sammenbrudd mellom det indre og ytre rom, i en verden der selvet rommer alt og ingenting, og er bundet til et liv i uendelig ensomhet.
Mette Moestrup (f. 1969) debuterede som forfatter med digtsamlingen ”Tatoveringer” i 1998. Senere fulgte digtsamlingerne ”Golden Delicious” (2002), ”kingsize” (2006) og ”Dø, løgn, dø” (2012). I 2009 udgav hun romankollagen ”Jævnet med jorden”, og i 2014 kom fællesbogen ”Frit flet”, som hun skrev sammen med Naja Marie Aidt og Line Knutzon. I 2016 var Mette Moestrup aktuel med digtsamlingen «Omina» sammen med Naja Marie Aidt.
Moestrups poesi er oversat til bl.a. svensk og engelsk, og hun har for længst slået sit navn fast i Skandinavien som både nyskabende digter og intellektuel debattør, ligesom hun er kendt for sin performative oplæsningsstil. Hun har bl.a. modtaget Montanas Litteraturpris og Statens Kunstfonds treårige arbejdslegat, hertil Aarestrup Medaljen og Beatrice Prisen.
Digtet til Forfatternes klimaaksjon er gendigtet af Lars Haga Raavand. Vi takker poet og gendigter!
Vi var mange som løp rundt i sagmuggen på Kulturrådets årskonferanse. Lyden av ulike hover slo mot underlaget. Noen vrinsket eller knegget litt, mens de fleste la seg stillferdig ned i folden. Mangfold av individer i gruppe, pent på rekke og rad. De ville menneskene. Temmet.
En frostklar novembermorgen vandrer Madame Nielsen nordover ut av byen Maribor i det østligste hjørnet av Slovenia, gjennom parken, hvor nattens rim fortsatt ligger som et hvitt teppe oppover skråningene, i vannets speil blendes Narcissa før hun kan se seg selv, og så videre oppover de skogkledde åsene, her går hun seg vill og må vandre tilbake og gjøre et nytt forsøk via utfartsveien, som snart blir en motorvei hvor skogen er felt og overalt erstattet av skrikende kjempereklamer for bildekk, mobiltelefoner, autoplastikk og «Lord of the Dance», verre kan det ikke bli, og det gjør det: en motorveisinfiltrasjon hun må passere under gjennom oversvømte rør hvor vannet gløder som rust, før hun endelig, som ved et trylleslag, vandrer bortover Landeveien, den, vet dere, hvor Tuborg-mannen stanser støvende opp og tørker svetten av pannen.
Og det finnes noen luftaktige planter, og disse er lett fordøyelige, fordi de er av en lett og munter natur, slik at de gjør de menneskene som spiser av dem, muntre og tørre til sinns. Men noen andre vekster ligner svarte skyer fordi de
I januar 2017 ble en seks meter lang gåsenebbhval funnet på grunt vann utenfor øya Sotra, vest for Bergen. Da levde den fremdeles. Lokale viltmyndigheter og brannvesenet forsøkte derfor å lede den ut igjen på åpent hav, men det store pattedyret vendte stadig tilbake.
Hvalen virket syk og ble avlivet. Deretter ble den fraktet med lastebil til Universitetet i Bergens marinbiologiske stasjon på Espegrend i Bergen kommune. Undersøkelsene av magesekken viste at magen på dyret var full av plast. Over 40 plastposer, plastsekker og større plastflak tok opp nesten all plassen i magesekken. Hvalen sultet og ble syk fordi fordøyelsessystemet var tilstoppet av plastsøppelet.Les mer «Mennesket i hvalfiskens buk / Sigurd Hverven»→
Av Thomas Hylland Eriksen og Arne Johan Vetlesen / Foto: Rune Eraker
Ifølge FNs flyktningkonvensjon finnes ikke kategorien ‘klimaflyktninger’, men det betyr ikke at de ikke eksisterer. Samtidig som internasjonale organisasjoner vegrer seg mot å anerkjenne ofre for klimaendringer som genuine flyktninger, forlater folk i mange land alt de eier som et resultat av akselererende klimaendringer. Fremdeles snakker mange som om klimaflukt er noe vi vil måtte forholde oss til i en udefinert fremtid, mens sannheten er at flukten er i gang, fra Alaska til Bangladesh, fra Kiribati til Andes.
Det er primært administrative og politiske årsaker til at klimaflyktninger ikke anerkjennes. For det første ville det ta mange år å forhandle frem en internasjonal konsensus om fenomenet. For det andre er det en reell fare for at man åpnet en Pandoras eske dersom det internasjonale samfunnet innrømmet at millioner av mennesker er på flukt, eller snart vil være det, på grunn av globale klimaendringer.