Denne tale holdt jeg til en demonstration ude på Amager Fælled den 11. marts 2021 i kampen for at standse opførelsen af et stort byggeri. Lærkesletten på Amager Fælled var et fredet område, som man har affredet igen, da man for at finansiere den gæld som Københavns kommune har akkumuleret i forbindelse med metrobyggeriet, vil bygge en ny by – Fælledby. Lærkesletten er det eneste sted i København, hvor lærken yngler og bygger rede. Desuden bor den truede og fredede art, stor vandsalamander ude på sletten. En art som ifølge EU-habitatdirektivet ikke må fanges, slås ihjel eller forstyrres med vilje, og dens levesteder må ikke beskadiges eller ødelægges.

Dette er et forsvar for stor vandsalamander og for alt liv på jorden

Tror dere ikke på demokratiet? spurte journalisten i Østlandets Blad på høyttaler over telefon. 

Jeg befant meg i et oppholdsrom på en skole i Vevring, like ved Førdefjorden. Året var 2016, ute var det vinter. Jeg og en gruppe andre aktivister hadde nettopp brukt dagen på å lenke oss til en boremaskin på toppen av Engebøfjellet. Vi aksjonerte mot at fjorden skulle bli en avfallsplass for gruvedrift, og nå ville journalisten fra hjemtraktene lage en sak om dette med meg og min med-østlending. 

Folk flest er idioter, svarte jeg journalisten uten å tenke meg om, og viste antagelig dermed samme holdning til (den falske dikotomien) menneske versus natur som økologistudentene til Robin Wall Kimmerer, slik hun beskriver dem i Braiding Sweetgrass: Indigenous Wisdom, Scientific Knowledge and the Teachings of Plants.

Under en forelesning gir botanikkprofessor Kimmerer studentene sine et spørreskjema hvor de blant annet blir bedt om å rangere kunnskapen de har om den negative påvirkningen mellom menneskene og menneskenes miljø. Godt skolerte i bevaringsbiologi som de er, svarer så godt som alle at de er svært sikre på at menneske og miljø er en dårlig kombinasjon. Senere i undersøkelsen er det kunnskapen om de positive forbindelsene mellom menneskene og miljøet som skal rangeres, og det viser seg at de fleste rangerer kunnskapen sin lik null.

Babyen vil ikke sove. Er det den femte natta? Sjette? Den trykkende varmen har i løpet av dagen sneket seg inn på soverommet. Flere timer etter midnatt varmer den fortsatt opp den seks måneder gamle kroppen i armene mine. Det myke, røde kinnet kleber seg svett til overarmen, mens vidåpne øyne kikker opp på meg.

Dag etter dag med nye varmerekorder. Natt etter natt med bare noen få timers oppstykket søvn for mor eller far. Sommeren 2018 har vært ekstrem i Sør-Norge. Gresset vokser ikke, og bøndene planlegger nødslakt. Enda verre står det til i andre deler av verden. California opplever sine foreløpig verste skogbranner noensinne. 85 mennesker er omkommet og over 18.000 bygninger forsvunnet i flammene.

En baby som ikke vil sove er ingen katastrofe. Det er langt fra søvnløshet til å miste dyr, hus og hjem. Men å vogge den varme lille bylten gjennom natta er likevel å kjenne på kroppen – på ryggen, armene, i beina og hodet – hvordan klimaendringene virkelig «forandrer alt», slik Naomi Klein har formulert det. Og samtidig innse at forandringene kan komme snikende på helt andre måter enn vi har sett for oss.

AV ERLAND KIØSTERUD /

Onsdag 21. september 2020 demonstrerte vel hundre borgere utenfor Olje- og energidepartementet og i krysset Frederiks gate-Karl Johans gate mot den norske statens opphenting av olje og gass.

Demonstrantene nøyde seg ikke med å protestere, de benyttet seg av sivil ulydighet og blokkerte inngangen til Olje og energidepartementet. De satte seg ned og hindret trafikken i veikrysset på nedsiden av Slottet.

De ville si klart og tydelig ifra at den norske statens olje- og gassopphenting gjør ubotelig skade på naturen — vårt felles livsmiljø. De protesterte på vegne av kommende generasjoner, på vegne av dine og mine barn og barnebarn. Og de demonstrerte på vegne av den sårbare naturen.

Klimafornektelse er ikke et problem i Norge. De som ødelegger verdens klima, de tror på klimaendringene.

Noen uker før verden stengte ned på grunn av koronapandemien, ble det politiske Norge kjent med den hittil ukjente askøyværingen Knut Amundsen. I løpet av to uker hadde han samlet over 100 000 medlemmer i Facebook-gruppa «Folkeaksjonen mot klimahysteriet».

Amundsen og hans Facebook-gruppe utløste et voldsomt hysteri i det norsk debattklimaet. Hovedpersonen selv fikk gjeste NRKs Politisk Kvarter, der han møtte klimaminister Sveinung Rotevatn i debatt. En motgruppe, «Folkeaksjonen mot folkekasjonen mot klimahysteriet», ble etablert, og nådde også raskt 100 000 medlemmer. Etter kort tid ble også Medie-Norges viktigste politiske kontrollorgan, nettsiden Faktisk.no, satt i sving med å kartlegge hvem det egentlig var som deltok i «Folkeaksjonen mot klimahysteriet». Og i tråd med alle fordommer som Faktisk-redaksjonen satt med på forhånd, viste deres grundige undersøkelser at flere av medlemmene i gruppa også var kritiske til innvandring, islam, vaksiner og barnevernet. Huttemegtu!

Svigerfar har kjøpt generator. Honda. En slags stor rød påhengsmotor med bensinlokk og start-snor. Den står på fire små hjul, og når man drar den i gang driver den ikke en propell, men et lite panel med uttak for ulike strømstikk. 

– Jeg trodde alle sånne var utsolgt nå, og umulige å få tak i, sier min svigersøster.

Det mumles bort. Noen kjenner noen som kjenner noen, og det viktige er at vi nå vil kunne ha strøm, dersom strømnettet skulle bli ødelagt her også.

Vi er langt unna de store brannene, men det er varmt og tørt her og. Alt kan skje. Her ute på bygda i Queensland ser vi ikke en gang røyken fra storbrannene som herjer lenger sør, slik de gjør fra Brisbane. Men vi ser den store TV-en i stua, som står på dagen lang med direkte nyhetssendinger. Bilder av hele lokalsamfunn som samles på strender og venter på å bli evakuert av krigsskip, intervjuer med dem som har flyktet fra hjemmene sine, dramatiske mobilopptak av flammenes herjinger, montasjer med trist musikk og bilder av skadede dyr i utbrente ødemarker hvor det fortsatt ryker fra bakken. 

Frykten for dommedag ser ut til å ligge dypt i menneskene. De fleste tidsaldre har forestillinger om Katastrofen som før eller seinere vil inntreffe. Med den globaliserte populærkulturen fikk vi derfor noen fantastiske katastrofefilmer. Udøde smittebærere kunne for eksempel blandes med konspirasjoner drevet av veldig rike og mektige som egentlig var utenomjordiske og tilsettes en dæsj utblåsning fra Yellowstone. Jeg nøyt de filmene. Litt bekymringsfullt var det kanskje at det så ut til at flere og flere faktisk trodde på alt sammen, men jeg kunne le godt av flat earth-society og øglemenneske-konspiratorikerne også, jeg. Man har da humor.
            Så kom pesten. Den hadde blitt en sjukt kjedelig film.

Trelimet tørkar raskt. Ei tynn hinne av lim ytst på fingertuppane. Som flass. Eg skundar meg å presse treflisene mot sponplata. Dei skal vere veggane mellom romma i hotellet. Dører er overflødig. Korridorar også. Studiane mine av insektshotell viser at dei fleste ser ut som dokkehus i fugleperspektiv når ein kikkar inn. Men ein må henge hotellet på veggen slik at gjestane kan fly inn frå side. Då er det kanskje ikkje lenger fugleperspektiv, men det er vel ikkje så nøye. Eg har altså ein plan med dette, men som det meste eg gjer, droppa eg å teikne skisse og jobbar berre på gefühlen. Les mer «Insektshotellet / Helga Songøygard Battin» →

Toget krysser grensen til Italia gjennom Brennerpasset, det laveste fjellpasset over Alpenes hovedkam. Jeg har reist fra Norge for å begynne på en ny roman, krysset Europa ved hjelp av et nesten ubestemmelig antall regiontog, måttet løpe mellom de fleste bytter. Likevel lurer jeg på hvorfor jeg ikke har gjort dette før – ikke å reise for å skrive, eller nesten miste et tog, men å benytte meg av en så langsom transportmetode. Jeg har fått det anbefalt utallige ganger. Du som er så redd for å fly, hvorfor ikke ta tog? Det er noe tilfredsstillende ved tog, som om man reiser slik mennesket egentlig skal reise, ikke med vinger, men i kontakt med bakken, mellom åkerlandskap, industri- og kulturlandskap, folketomme spøkelsesbyer i det fjerne. Les mer «Acqua alta / Caroline Ugelstad Elnæs» →

Foto: Arne Vidar Jenssen, Nordstrands Blad /

Ei lilje er ei lilje. Smular og brød. Alle desse namnlause kvinnene som berre driv på.

Me sku kje sitta på gjerde

å venta på himmelrike

Da e kje meiningskap i da

Da e mens me bala med da so e,

at me ventar på da rike

(Oskar Stein Bjørlykke: Hans Klure, Det Norske Samlaget, 1974)

Nyhetene dreier seg dagleg om nye smittetilfelle, om stadig meir tydelege konsekvensar av klima-endringar og om ein global mangel på gode politiske leiarar. Eg har behov for å feste augo på noko anna og å bli inspirert av heilt andre historier. Korleis har dei kvinnene eg møter i Bibelen tatt tak i livs-og naturkriser? Oi, – ved å drive på!

Af Carl von Linné

Kap. I. 
Botaniken har av gammalt, allt ifrån Aristoteles’ tid varit föremål för ett oavlåtligt studium, och naturforskarnas arbete har i denna vetenskap så fortskridit, att numera nära nog intet kunde tyckas hava av dem lämnats å sido. Ända till vår tid hava botanisterna företrädesvis riktat sina bemödanden på att avbilda och beskriva växterna samt att uppställa lagar och system för vetenskapen. Ty det vore omöjligt eller åtminstone förenat med stor svårighet att särskilja växterna från varandra och lära grundligt känna dem, om de icke indelades i klasser, ordningar, släkten och arter. Men genom denna indelning har naturvetenskapen nått en sådan höjd, att vi kunnat komma till flerfaldiga upptäckter, vilka man förr icke haft någon tanke på. Så t. ex. vill jag i största korthet omnämna några iakttagelser som gjorts vid vårt vidtberömda universitet. Vi hava funnit 1. att, ehuru växterna tyckas växa utan ordning om varandra, ändock var och en fordrar sin särskilda jordmån^[1]; 2. att träden sinsemellan följa en viss ordning i frambringandet av sina löv^[2]; 3. att växterna likaledes varje år i bestämd ordning utveckla sina blommor^[3]; 4. att ganska många blommor dagligen på bestämda timmar öppna sig och därefter åter tillslutas^[4]; 5. att de särskilda växtätande djuren hava vissa växter sig anvisade till näring, medan de låta de andra stå kvar för de övriga djurens räkning och således icke inbördes beröva varandra sina näringsmedel^[5]; 6. att insekterna taga sin boning på särskilda för en var av dem bestämda växter^[6]; 7. att blommorna på ett underbart sätt ingå giftermål och befruktas men genom heterogen befruktning förvandlas så, att därav uppstå nya och konstanta varieteter, om icke till och med nya arter^[7]. Långt flera upptäckter äro dock måhända förbehållna en eftervärld, som får vandra ännu längre fram på naturens arbetsfält. 

Regnen er begyndt at falde, store tunge dråber fra en tæt himmel. Jeg rider ind under træerne i skybrynet. Jeg er barn, elleve år, måske tolv, da jeg venter der på hesten, lytter til regnen, der falder på de gule og røde og grønne blade. Så rider jeg videre ind gennem skoven, og bygen driver over, en flanke åbner sig i skyerne ude over havet, der står et kålblegt lys ned fra himmelen, forbinder alting, varmen fra hestens krop under mig, lugten af nåletræer og af eg, våd jord, og lyset bliver varmere, solen står lavt på himmelen og sender sine lange bånd af lys ind mellem stammerne. Jeg kommer ud på den anden side af skoven, hvor landskabet skråner ned mod havet, og hesten bevæger sig nedad, forsigtigt, ligesom flettende luften foran sig, hovene der glider nogle centimeter, inden de får greb i jorden, og for hvert skridt bliver min krop mere blød og åben til jeg ligesom går i ét med dyret på en måde, der et øjeblik gør det umuligt for mig at sige, om det er min hov eller hestens, umuligt at bestemme hvor min krop slutter og hestens begynder, hvad der er skovens åndedræt og mit.