Nær Alamogordo, New Mexico, 16. juli 1945, klokken 05.30, detonerte den første atombomben. En mer avgjørende hendelse enn vi egentlig helt skjønner, og som har gått inn i historien som «Trinityprøvesprengningen». Startskuddet for en ivrig og overentusiastisk aktivitet som fortsatt foregår. Det skal vi ha, ingen annen art på planeten har vært i nærheten av å komme opp med tilsvarende, og der ligger vel også noe av grunnen til at så pass mange tullinger mener menneskets overlegenhet er bekreftet.

1. Den posthume tilstand

Vår tid er tiden da alt tar slutt. Vi har sett moderniteten, historien, ideologiene og revolusjonene ta slutt. Vi har vært vitne til hvordan fremskrittet litt etter litt har tatt slutt, og med det fremtiden forstått som løftets, utviklingens og vekstens tid. Nå ser vi hvordan ressursene tar slutt: vann, olje, ren luft – og hvordan økosystemene og deres mangfold forsvinner. Vår tid er definitivt tiden da alt tar slutt, inkludert tiden selv. Vi er ikke i tilbakegang. Enkelte vil si at vi er i ferd med å utarmes eller utryddes. Kanskje ikke som art, men som sivilisasjon basert på utvikling, fremdrift og ekspansjon. 

         Pressen, de akademiske debattene og kulturindustrien konfronterer oss daglig med nødvendigheten av å se oss selv i lys av tiden som renner ut, og tidens ende. Vi leter etter planeter i andre solsystemer. De som oppdager dem, blir det tjueførste århundres Columbus og Marco Polo. Filmheltene erobrer ikke lenger Det ville vesten, men planeten Mars. Noen har i god tro allerede kjøpt billett til reisen. Man er i gang med å tegne opp fluktruten, og rikingene på vår avgrensede planet står allerede i kø. 

Som eremitt og gåsefarmar ved den ytterste grensa for kor mennesket kan bu, i ei tidssone som ligg ein god time framfor sine nye landsmenn, har den gamle raddisen Johan Reichenau Zamora gått rundt og forsømt seg sjølv og samtidig opna seg for nye tankar. I staden for å bera vidare på historisk skuld og skam prøver han å finna noko nytt å tru på, noko med ei historie som ikkje ber med seg lik i lasta. Tilsynelatande ikkje. Ikkje like mange lik i lasta.

Ved kjøkkenbordet i Eremitasjen sit han og held dommedag over seg sjølv. Hos Tyskarten Johan Reichenau viser sjølvransakinga seg ved at han blir einebuar og kler seg i sekk og oske. I si ytre framtoning ifører han seg si indre skam og innett anger, bot og betring. Han ser ut som ein sjølvpiskar, ein mann i krise, ein mann som veit at han har gjort uoppretteleg feil, og vil visa det for all verda. Og som tenker: Når eg har gjort ein feil, må det motsette av feilen vera det rette?

Ecologist and philosopher David Abram is widely renowned for his books on nature, language and perception. Drawing on the philosophical tradition of phenomenology and traditional oral cultures and their practices. In 2014 he held the Arne Naess Chair in Global Justice and the Environment at the University of Oslo. We met him in his home outside Santa Fe, New Mexico.

Jeg elsker de åpne landskapene som bretter seg ut utenfor togvinduet mitt, her jeg farer miljøvennlig nedover i Europa. «Hvem trives vel ikke i best i öppna landskap», spør jeg meg, og smiler med tanke på den ene setningen som alltid skurrer lett skandaløst når Lundells klassiker brukes som allsang: «Där bränner jag mitt brännvin själv…».

Men så melder brått en annen forstyrrende og skyggefull tanke seg, som et svar på mitt indre retoriske spørsmål: «Den som må søke dekning.» Hun trives dårlig der ute på marken. Han som søker skjul, må gjøre seg ubemerket, usynlig, for å overleve.

Transcript: Presentation taped in Albuquerque, NM at the University of New Mexico during the American Solar Energy Society’s 51st Annual Conference, June 21, 2022.

It’s difficult to overestimate the importance of this conference, or other events like it. In fact, impossible to do so. There’s no need for this audience to take time to discuss the fact that we are at a unique moment in human history. Decisions that must be made right now will determine the course of future history, if there is to be any human history which is very much in doubt. There is a narrow window in which we must implement measures to avert cataclysmic destruction of the environment. Measures that are quite feasible, as shown in your invaluable work and that of others.

«Σα—ν α—, απόκληρος γυρίζω—

στην κα-, κακούργα ξενιτιά»

«So—m ein a—-, arvelaus streifar eg omkring—, 

i dette voon-, vonde framandlandet [eksilet]». Eitt kjennemerke for den greske utøvaren Sotiría Béllou (1921-1997) sin songkunst er den særeige evna til å vakkert lemleste ord, bryte dei på uventa plassar, la brotstykka kime kvar for seg i uttrykksfull meiningsløyse, eller lyde draumeaktig kort, for å så samle dei, la dei sameinast til heile ord igjen. Det er eigentleg ikkje alltid Béllou som bestemmer om visse ord skal delast opp eller liksom-synkoperast. I songen «Ένας αλήτης πέθανε» til dømes («Ein uteliggjar har døydd», datert 1949, skriven av Kóstas Mánesis og komponert av Kóstas Kaplánis), der det «von-, vonde samfunnet»,  κακού-, κακούργα κοινωνία, blir tiltalt, førekjem synkoperinga også i tolkingane til andre utøvarar: Ho inntreffer kvar gong og på same plass. Inngår brytinga i dette høvet i den skrivne versjonen av songen, eller har ho blitt etablert gjennom ei form for mimesis, ein uskriven avtale musikarane seg i mellom – slik ting også skjer hjå songfuglar?

Anne Sverdrup-Thygeson er professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet NMBU på Ås. Hun spesialiserer seg på insekter og skogsbiologi og er kjent for en serie populærvitenskapelige bøker for voksne og barn som er oversatt til 25 språk.

Når et stort dyr pisser, gøder det jorden. Når et stort dyr skider, gøder det jorden. Når et stort dyr falder om og dør, gøder det jorden. Når et lillebitte dyr pisser, gøder det jorden. Når et lillebitte dyr skider, gøder det jorden. Når et lillebitte dyr dør, gøder det jorden. De er alle sammen en del af Jordens kredsløb.