Det er lett å tenke at behov og begjær er det samme, men det er som sagt viktig å skjelne mellom de to. Alle mennesker trenger mat og drikke, husly og helse, og slike behov er fundamentale for å leve. Men konsumsamfunnet dekker ikke denne type behov.

The celebrated Indian novelist Amitav Ghosh has a university background in Social Anthropology. He is best known for the award winning ecologically themed novel The Hungry Tide (2004) set in the archipelago of the Sundebarans, as well as his trilogy of historical fiction about the Opium Wars and colonialism, The Ibis Trilogy (2008-2015). He recently came out with a fable about the Anthropocene called The Living Mountain (2022). In his non-fiction masterpiece The Great Derangement: Climate Change and the Unthinkable (2016), he discusses the problem of representing climate change in realist fiction and in culture at large. His book The Nutmeg’s Curse: Parables for a Planet in Crisis (2021) deepens his critical analysis of colonialism and discusses how its dark legacy haunts our world in the age of environmental disasters.

Me har lagt om i hagen. Torsdag før påskeferien fjerna eg dei halv-rotne grønsakskassane og laga åker. Drog jorda saman i fem fine grønsakssenger som nå ligg parallelt med gangveg mellom seg. Alt nøye målt opp av kona mi. I påskeveka skal me så, om nattefrosten berre vil gje seg. Det har vore kaldare enn normalt. Alt matavfall grev me ned i den siste rada. Neste år vil jorda der vere svart og næringsrik og me vil kunne hauste frukta av vår innsats og vårt avfall. Det er rart, men vår eigen grøde kjennest verd ti gonger så mykje som den ein kjøper.

Extinction Rebellion (XR) har raskt vokst til å bli en del av den globale miljøbevegelsen. Like fullt kritiserer akademikere og politikere XRs metoder. Jeg mener at kritikken langt på vei er unyansert, og ønsker å utfylle bildet av XR og sivil ulydighet i økokrisens tid.

Til Karoline

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det, men jeg tror ikke man kan ta innover seg og forstå en bok, hvis bokens egenartede melodi ikke bærer; alt blir forståelig eller følbart når teksten flyter i sin egen melodi. Siden jeg tenker at det er slik, lurer jeg på om noe kan være sant, når det ikke er melodisk. Du med Schellingene og Fichtene og Kantene dine; for meg er det helt umulige fremtoninger. Jeg blir svimmel av dem. Jeg skammer meg over hvordan de bruker hakke og brekkstang på språket. Slike vise menn er ikke kloke. Klokskap må være naturlig. Vi må elske naturen over alt, kjærligheten må være sann, da blomstrer vi – da tar naturen bolig i oss. Filosofer synes snarere å drive rovdrift. Men du er jo dikter, Karoline, det du sier er sant og dyrebart. Gjennom deg puster naturen liv i meg; jeg våkner, som når spirer blir til blad. 

En robåt glir lydløst gjennom småbåthavna ved Slagentangen og bryter roen i den blikkstille overflaten som reflekterer en klar stjernehimmel. Med kald luft fra Oslofjorden i ansiktet står frostrøyken ut av munnen min når båten legger til og jeg og tre andre lemper kjetting ombord. Stemningen er spent mens vi stille fullfører det siste av forberedelser til aksjon mot en kjempe som vi kun kan skimte ute på fjorden i nattemørket.

Tjernobyl, jodtabletter och en vag skräck som lägger sig över vardagen. När Putin drömmer om att återupprätta Sovjetunionens storhetsdagar verkar denna våldsamma nostalgitripp även innebära kärnvapenhotets återkomst och en doft av 1980-tal. Vi som föddes i Europa efter Berlinmurens fall har ingen direkt relation till den nukleära oro som präglade människors vardag under kalla kriget, har inga egna minnen av utrymningsövningar och skyddsrum. Men i litteraturen finns spåren kvar. Dess halveringstid kan kanske inte tävla med uranets, men än kan vi ta del av atomålderns poesi. Kan den lära oss något om hur vi ska förhålla oss till hotet idag?

Det er i dag verden og dens representative virkelighet skal gå under. Det er idag jeg tar på meg  arbeidsbuksene og vender jorda. Det er i dag jeg skal ta meg god tid og studere ditt ansikt nærmere. Det er i dag alle trær vil kaste sine blader. Det er i dag asfalten vil brenne. Det er idag Eifelltårnet vil bli malt gult igjen. Det er i dag jeg vil si god dag til mine naboer. Det er i dag jeg skal slippe kattene ut i hagen. Det er i dag jeg skal lese et dikt av Olaf Bull til inspirasjon for de levende og de døde. Det er i dag jeg skal arkivere mine notater om paranormale hendelser. Det er i dag generalstreiken starter i fire verdensdeler samtidig. Det er i dag jeg skal høre rop fra skogen. Det er i dag jeg skal beslutte meg. Det er i dag, etter at solen har passert åskammen, jeg skal rope ditt hellige navn. Det er i dag radioen og nettet døde. Det er i dag butikkene tømmes for toalettpapir, ris, fyrstikker. Det er i dag jeg feirer. Det er i dag jeg endelig skal våkne. Det er i dag jeg skal si hva jeg ikke mener. Det er i dag du skal få din gave. Det er i dag linerla får en ny mening. Det er i dag jeg går barfotet inn i bilen, starter, og kjører bort. Det er i dag vi skal overleve, leve, se verden gå under i et stille slag. Det er i dag alle våpen ikke gjelder. Det er i dag over 7 milliarder mennesker vil våkne med en ny fullstendig bevissthet. Det er i dag drømmen om en ny dag virkeliggjøres. Det er i dag kalenderen ikke lenger er den rådende orden. Det er i dag sønner går mot sine fedre, døtre mot sine mødre. Det er i dag jorden skal henrulle. Det er i dag. Det er i dag. Det er i dag det vidunderlige skal skje.

Terje Dragseth, 14 februar 2022.

Det kunne vært en naturhistorisk utstilling. På bordene foran oss ligger hvite maiskolber med store, kantete maiskorn, røde kolber med små og runde korn, og kolber i blått og gult. På et bord ligger en kolbe på størrelse med en liten gulrot. Maiskornene er blå, kulerunde og skinnende som perler. Den mørkhårede kvinnen som sitter bak bordet, forteller meg at det er popcornmais. Kanskje er det ideen om blått popcorn som er starten på min frø-fetisj.

Men først: den røde maisen, og en guddommelig polenta.

Les mer «Håpets røde maiskorn / Hanna Bjørgaas» →

Om det å være Ung, Klimaangst og Tomme Ord //

Jeg blir ofte spurt om hvorfor jeg involverer meg i klimaaktivisme. Det første som kommer opp er et minne fra da jeg gikk i tredje eller fjerde klasse. I naturfagstimen spilte læreren av et klipp om klimaendringer. Alt var veldig lett forklart, men videoen sitter fortsatt i meg den dag i dag. I klippet snakket de om temperaturøkninger innen 2035 og 2050. Det de sa at det vil bli katastrofalt. Og jeg ble overbevist om at verden kom til å gå under innen 2050. Hvis jeg var heldig, ville jeg leve til jeg blir 43 tenkte jeg, men bare hvis jeg var heldig. Jeg begynte å få mareritt. Jeg hadde lært at hvis for mye is smeltet kunne det stoppe Golfstrømmen og Norge ville fryse til. Det var dette jeg drømte om.

Andre ganger drømte jeg om min siste skidag eller matmangel etter at det blir dødelig tørke i de landene vi importerer mat fra. Jeg tenke lenge og hardt på dette og jo mer jeg tenkte jo reddere ble jeg. Det var som om noen hadde lagt et mørkt teppe over framtiden min. Framtiden til menneskeheten. Jeg tenkte på hvor mange som ville dø, og ble overveldet. Tall med menneskeliv vi ville mistet så store jeg ikke engang kunne tenke over det uten at det ble for mye for meg.