/ Foto: Gunnvall Grip
Vänern slår
langsomt og kvikksølvtungt
med finnene
mot stranden.
Lyden fører meg langt bort.
Så husker jeg:
Vi er venner,
og skal den samme veien.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC
Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writers´ Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet as a crime against humanity.
/ Foto: Gunnvall Grip
langsomt og kvikksølvtungt
med finnene
mot stranden.
Lyden fører meg langt bort.
Så husker jeg:
Vi er venner,
og skal den samme veien.
/ Translated from Spanish by Anthony Seidman.
Read the poems in Spanish here. /
L’Art est long et le Temps est court.
—Charles Baudelaire
The stone was here
before my birth, before
the birth of my father
and his father, my grandfather
and ten generations preceding,
and all the living beings
that people this planet
until this closing moment.
I can only kneel,
venerate the moisture
growing stronger as I sniff
its odor: a chunk of forest,
that ancient moisture
emanating from caves
sunken deep in time.
We will depart
and the stone
will remain in the plaza, erect,
atop the pile of its own bones
which do not crumble
with haste
unlike our
body parts.
Consistence of the world:
regard the mute corrosion
of flesh, so unlike the solidity
of millennia-laden textures; look,
the wasting envelopment,
the brittle bones sustaining
a tattered coat;
the stem which we ultimately are,
unlike the quarry or basalt
chilled by the alchemy of centuries.
Man is not older than stone,
nor does he reach as far
or outlive
what he has erected with his living pulse.
He endures less than his creations.
Foto: Maja Hattvang
Klimaforverringene er ikke et temaområde, men en altomfattende fysisk, mental og sosial virkelighet. Dette må syns i språket vi fører. Sorgen over utryddelsen av fugler, pattedyr, insekter, planter og mennesker er reell og kan uttrykkes av flere.
Miljøbevisste mennesker kjemper i praksis for omsorgens solidaritet og må derfor søke sannhet i ord og gjerning. I vår tid innebærer det også å ta i tu med middelklassens vegring mot å erfare negative følelser når farene truer. Snakk sant om virkeligheten i enhver sammenheng, er min bønn.
Foto: Oddleiv Apneseth
rur ru mot kinn
en landgang av slekters forlis
tyngden som ligger i skjær
ligge skrapt mot det
rur ru mot kinn
draug og havvettes lur
stormkom
treveggsaltet
en hvit farge av brunt
en landgang av slekters forlis
ru rur mot kinn
Av Marit Ruge Bjærke / Foto: Erling Espolin Johnson
Kan forestillingen om chthulucen, en verden der ulike arter og individer griper inn i hverandres historier, være kilden til en annen etikk?
Kråkebollen ligger i en firkantet skål, i det som i laboratoriet kalles en bakke. Toppen av skallet er skåret av. Men føttene fins fortsatt. Føttene er fortsatt i bevegelse og kråkebollen forflytter seg, inn i et hjørne av bakken. Lengst mulig vekk fra mennesket med skalpellen og pirkenålene.
– Se! Den lider! Den er redd!
– Ikke vær dum! Kråkebollen kan ikke lide. Den har jo ikke sentralnervesystem.
Likevel blir dette et møte. Likevel gjør møtet noe med dem som deltar.
Les mer «Å sette (antropo)scenen selv: Klimakrise, teknologi og møter med naturen»
Foto: Agnes Denes
(2)
Vindar av avling som
tørrstemte cembali
stryk gjennom aks imot aks;
vindar av menneskeskapt
korn står som gylne tårn,
skøyre, som ingen vind bryt;
kling som ein tonande
morgons forsonande
sprøsteikte nyskorne brød.
Declaration of Land Use, Soil as Witness, 2015 / All photos: Monica Løvdahl, 2015.
Temporary Public Intervention connected to permanent, public artwork, 2015
Oslo, Norway.
On June 13, 2015 a procession of farmers carried soil from their farms through the city of Oslo to its new home by the Oslo fjord. Soil Procession was a GROUND BUILDING ceremony that used the soil collected from over 50 Norwegian farms from as far north as Tromsø and as far south as Stokke, to build the foundation of the Flatbread Society Grain Field and a Declaration of Land Use for the commons that included an official naming of the site to Losæter. A procession of soil and people through Oslo drew attention to this historical, symbolic moment of the transition of a piece of land into a permanent stage for art and action related to food production.
Yueng-Djern Lenn, Bangor University; Benjamin Barton, Bangor University, and Camille Lique, Institut Français de Recherche pour l’Exploitation de la Mer (Ifremer)
The cold, remote Arctic Ocean and its surrounding marginal seas have experienced climate change at a rate not seen at lower latitudes. Warming air, land and sea temperatures, and large declines in seasonal Arctic sea ice cover are all symptoms of the changing Arctic climate. Although these changes are occurring in relatively remote locations, there is growing evidence to link Arctic sea ice retreat to increasingly erratic weather patterns over the northern hemisphere.
As sea ice declines, areas of open water increase, allowing the ocean to lose more heat to the atmosphere. Heat lost from the ocean to the atmosphere reduces the atmospheric pressure which provides more energy to storms and increases their cloud content through evaporation.
Les mer «Extreme weather in Europe linked to less sea ice and warming in the Barents Sea»
Men bak den selvstendige og innovative identiteten lurer faren. Faren består i en nesten ukuelig tro på at verdens problemer kan løses ved hjelp av teknologiske nyvinninger. Mens vi venter på et brennstoff som ikke forurenser, forverres vår verden, og vi fortsetter ufortrødent med vårt enorme overforbruk. Vi er så langt inne i teknologirusen at det kan virke umulig å finne en vei ut.
/ Foto: Ole D. Hesledalen
regnet er en jungel blå
denne natten går rundt kloden
se dyrene de kommer mot deg nå
løven apen bavianen ulven uglen
ormen som du er så redd for
de svømmer klatrer bykser mot deg
du har kledd deg ut som tiger
bak den gule masken
har du plaster over munnen
Fekk han til å sjå deg i augene?
Ein kunde kommenterer dei mørke områda i ansiktet til ho som lagar kaffien.
Ingen ser opp.
Det er pigmentflekkar, av og til ser dei ut som sommarfuglar.
Eg tenker på eit maleri av Munan Øvrelid som får meg til å vekselvis sjå sommarfugl og ansikt. Det er som om noko ser tilbake på oss frå ein annan stad.

Øye, hånd, sommerfugl. Munan Øvrelid 2015, olje på lerret, 40*30cm.
സാവിത്രി രാജീവൻ
ഭൂമിയിലേക്ക്
നിന്നെ ആകർഷിച്ചു നിർത്തുന്നതെന്താണ്?
ഈ ഹരിതാഭ , ഈ കുളിർ കാറ്റ്,
ഈ പുഴ, ഈ നീല രാവ്
എന്നൊന്നും നീ പറയില്ല എന്നെനിക്കറിയാം
എന്തോ ഒന്നുണ്ടായിരുന്നു എന്നും
അതിപ്പോൾ ഇല്ല എന്നും
നീ പറയുന്നത് ഞാൻ കേൾക്കുന്നു
ആ ഉണ്ടായിരുന്നതെന്തോ അത്
ഭൂതകാലത്തിൽ ആണ്ടാണ്ടു പോയി എന്നോ
ആഴത്തിൽ മുങ്ങിത്തപ്പിയോ
പരപ്പിൽ നീന്തിയോ നിനക്കത്
കണ്ടെടുക്കാൻ ആവില്ലെന്നും നീ പറയുന്നുണ്ടല്ലോ.
Når den dag kommer, advarer eksperter, vil Cambodia miste sit ernæringsmæssige grundlag. Eller rettere, landbefolkningen vil miste det. Hvis man har penge nok, kan man stadig indtage overdådige middage i Phnom Penh, ved Angkor Wat og i de dyre kyst-ressorter.
Af Casper Bruun Jensen
Over en strækning på 600 kilometer udgør Mekongfloden grænsen mellem Laos og Thailand. Den drejer dernæst mod syd og spredes ud i landskabet omkring Si Phan Don (de fire tusind øer), nær grænsen til Cambodia og hjemsted for Khone vandfaldene – et af de mange steder hvor den Franske Mekong ekspedition sad fast mellem 1866-1868. På den anden side af den Cambodianske grænse fortsætter floden mod syd. Den passerer den søvnige provinsby Kratie, hvor nogle af de få resterende Irrawaddy delfiner stadig formår at overleve, og bevæger sig videre mod Phnom Penh, Penhs bakke, landets hovedstad. Her støder Mekong sammen med Tonle Sap floden, der udspringer i nordvest i den enorme sø af samme navn. Længere sydpå udmunder Mekong og Bassac-floderne i det Vietnamesiske Mekong delta, berømt for sit smukke landskab, og for sit komplicerede system af rismarker, kanaler, dæmninger og sluser.
Les mer «Verdener spændt til bristepunktet—klimafiktion og klimaforandring»
Foto: Thomas Sirdal
Hvorfor trenger vi et grønt tidsskrift? Fordi vi har et usunt forhold til omgivelsene vi er avhengig av, og ikke vet hvordan vi skal reparere det.
Nylig ble vi minnet om dette da bøndene begynte å gå tomme for fôr, etter en historisk tørr vår og sommer. Vi er avhengig av bøndene og jorda de dyrker. Samtidig har vi bygget et samfunn som sørger for at det vil bli flere hetebølger og andre ekstreme værhendelser i generasjonene som kommer. Og vi aner ikke hva vi skal gjøre med det.
And lest there be any doubt that the implications of these decisions will be etched in geologic time, Rich’s words are punctuated with full-page aerial photographs by George Steinmetz that wrenchingly document the rapid unraveling of planetary systems, from the rushing water where Greenland ice used to be to massive algae blooms in China’s third largest lake.
Les mer «Naomi Klein: Capitalism Killed Our Climate Momentum, Not “Human Nature” / The Intercept»
Foto/ Mads Holm
Silja E. K. Henderson (f. 1981) er uddannet cand.psych. og har en Ph.d. i katastrofepsykologi fra Københavns Universitet. I en årrække var hun sangskriver og forsanger i indie-bandet Garden of minds.
Henderson debuterede i 2016 med lyrik i tidsskriftet Slagtryk, og har også lyrik i Tidskriftet Å, tidsskriftet A Little Less Conversation samt i Texas Longhorn. Henderson arbejder endvidere med digital fotografi og har bidraget med foto-serier og forsideillustrationer til en række litteraturtidsskrifter.
1,7 tipping point er hendes første poesisamling og blev udgivet på forlaget Gladiator i marts 2018. Vi takker Silja for uddraget fra denne bog og for det nyskrevne digt:
Af Jørgen Steen Nielsen
Det bliver tørt. Nu er I advaret. De, der foretrækker at plaske sorgløst rundt i overfladen, gør klogt i at bevæge sig et andet sted hen i mediehavet. Dette opslag kommer til at handle om det ekstreme sommervejr, om sammenhængen med klimaændringer og om det tankevækkende forhold, at det i disse dage er 30 år siden, klimaforskeren James Hansen advarede den amerikanske kongres om et klima under menneskeskabt forandring. Og mere end 150 år siden, andre videnskabsfolk forsøgte at gøre verden opmærksom på koblingen mellem CO2 og global opvarmning.
Les mer «Med sommerens nyhedstørke er det blevet på sin plads at reflektere nyhederne om tørke»
/ Foto: Håkon Borg
Det var den våren jeg tørstet så voldsomt og overbeviste meg selv om at det skyldtes en sykdom.
Dessuten er jeg svimmel hele tiden, sa jeg til legen mens han målte blodtrykket mitt.
På laboratoriet kunne de ikke finne annet enn lett anemi, det var jo ingen nyhet, den grove mannsstemmen i telefonen ba meg spise rikelig med rødt kjøtt, spinat og asparges, bær og nøtter. Jeg takket, la på og forsatte å tørste. Jeg holdt et fast grep om servanten mens jeg drakk det ene glasset etter det andre. Om nettene drømte jeg om bøker, om bilder, om bygninger.
Lying here, looking out at the day—so much
the way I left it when this part of the Earth
turned away last night—not as one spurned,
but as a woman in bed might turn her back
to her lover, only to draw in closer
to the body’s curve. In early light
the bare limbs of the great pines
look painted on the sky—
Les mer «Ellen Bass: I Wake Thinking about Depleted Uranium»
Foto/ Niels Christensen
Fra 1873 udgav Dostojevskij En forfatters dagbog som månedsskrift. Udgivelsen strakte sig over flere år. Han samlede tekster i små, intense klynger og sendte dem ud i verden. Føljetonformatet skabte et tryk og en anledning i skrivearbejdet, og dagbogen fremstår i dag både som et forum for politiske følere og en poetik for hans eget forfatterskab. Skriftet blander fortællinger, flygtige anslag og observationer, digte, breve og citationer hentet fra nyhedsmedier og anden litteratur.

Les mer «I de levende jordlags tidsalder / Andreas Vermehren Holm»
Nu när jag är gammal är jag inte gammal,
jag är lika ny som dagen är ny
och jag vet att ett grässtrå
är mer än så,
hela tiden rinner dagarna
förbi i tidens flod,
men inte bara förbi
utan också
in i – och genom
oss, där vi står
på stranden och tittar
Foto: Christopher Olssøn
Jeg møter mange økonomistudenter som mener at å redde livsgrunnlaget på jordkloden er vår tids viktigste utfordring. Det er ofte derfor de har valgt å studere samfunnsøkonomi – de vil bruke kunnskap om økonomiske sammenhenger til å finne løsninger på klimakrisa. De får dermed tilbud om å studere miljøøkonomi, et fag som lærer deg å beregne hvilke klimatiltak som er mest kostnadseffektive og som derfor gir størst mulig samfunnsøkonomisk overskudd.
Dette er ettertraktet kunnskap, regjeringer ønsker kunnskap om hva som gir størst samfunnsøkonomisk overskudd før beslutninger treffes. Det er blant annet derfor regjeringen nå har trykket på pauseknappen for norske forsøk på å fange og lagre CO2 utslipp fra norsk industri. De har spurt økonomene i konsulentfirmaene Oslo Economics og Atkins som har regnet ut at prosjektet ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt per i dag. Det viktigste for regjeringen er å «velge effektive tiltak som gir størst mulig klimaeffekt», og de har derfor lagt prosjektet på is.
/ Foto: Pernille M. Walvik
Kommer jeg nordfra, eller ovenfra, ettersom det er nedoverbakke hele veien fra busstoppet, kan jeg gå rett inn i gangen utenfor klasserommet, låse meg inn, ta ned stolene fra pultene, skru på datamaskinen, henge opp oversikten for dagen i dag, skrive mål for timen på tavla, stable bunker av leksebøker fra skapet klart til utdeling, bla i de øverste, sjekke klokka, koste smuler fra gulvet de kanskje har sett, men oversett, jeg tenker alltid at jeg skal spørre, hva heter dere som vasker etter meg? Om ettermiddagen, når lærernes kontor er overfylte og jeg heller sitter i klasserommet helt fram til de kommer, da hilser jeg og pakker sammen, de drar moppen over tavla, dere låser med sikkerhetslåsen? spør jeg alltid, de nikker bekreftende, klirrer med nøkkelknippet, og lukker vinduet? spør jeg, eller beordrer.