En robåt glir lydløst gjennom småbåthavna ved Slagentangen og bryter roen i den blikkstille overflaten som reflekterer en klar stjernehimmel. Med kald luft fra Oslofjorden i ansiktet står frostrøyken ut av munnen min når båten legger til og jeg og tre andre lemper kjetting ombord. Stemningen er spent mens vi stille fullfører det siste av forberedelser til aksjon mot en kjempe som vi kun kan skimte ute på fjorden i nattemørket.

Tjernobyl, jodtabletter och en vag skräck som lägger sig över vardagen. När Putin drömmer om att återupprätta Sovjetunionens storhetsdagar verkar denna våldsamma nostalgitripp även innebära kärnvapenhotets återkomst och en doft av 1980-tal. Vi som föddes i Europa efter Berlinmurens fall har ingen direkt relation till den nukleära oro som präglade människors vardag under kalla kriget, har inga egna minnen av utrymningsövningar och skyddsrum. Men i litteraturen finns spåren kvar. Dess halveringstid kan kanske inte tävla med uranets, men än kan vi ta del av atomålderns poesi. Kan den lära oss något om hur vi ska förhålla oss till hotet idag?

Det er i dag verden og dens representative virkelighet skal gå under. Det er idag jeg tar på meg  arbeidsbuksene og vender jorda. Det er i dag jeg skal ta meg god tid og studere ditt ansikt nærmere. Det er i dag alle trær vil kaste sine blader. Det er i dag asfalten vil brenne. Det er idag Eifelltårnet vil bli malt gult igjen. Det er i dag jeg vil si god dag til mine naboer. Det er i dag jeg skal slippe kattene ut i hagen. Det er i dag jeg skal lese et dikt av Olaf Bull til inspirasjon for de levende og de døde. Det er i dag jeg skal arkivere mine notater om paranormale hendelser. Det er i dag generalstreiken starter i fire verdensdeler samtidig. Det er i dag jeg skal høre rop fra skogen. Det er i dag jeg skal beslutte meg. Det er i dag, etter at solen har passert åskammen, jeg skal rope ditt hellige navn. Det er i dag radioen og nettet døde. Det er i dag butikkene tømmes for toalettpapir, ris, fyrstikker. Det er i dag jeg feirer. Det er i dag jeg endelig skal våkne. Det er i dag jeg skal si hva jeg ikke mener. Det er i dag du skal få din gave. Det er i dag linerla får en ny mening. Det er i dag jeg går barfotet inn i bilen, starter, og kjører bort. Det er i dag vi skal overleve, leve, se verden gå under i et stille slag. Det er i dag alle våpen ikke gjelder. Det er i dag over 7 milliarder mennesker vil våkne med en ny fullstendig bevissthet. Det er i dag drømmen om en ny dag virkeliggjøres. Det er i dag kalenderen ikke lenger er den rådende orden. Det er i dag sønner går mot sine fedre, døtre mot sine mødre. Det er i dag jorden skal henrulle. Det er i dag. Det er i dag. Det er i dag det vidunderlige skal skje.

Terje Dragseth, 14 februar 2022.

Det kunne vært en naturhistorisk utstilling. På bordene foran oss ligger hvite maiskolber med store, kantete maiskorn, røde kolber med små og runde korn, og kolber i blått og gult. På et bord ligger en kolbe på størrelse med en liten gulrot. Maiskornene er blå, kulerunde og skinnende som perler. Den mørkhårede kvinnen som sitter bak bordet, forteller meg at det er popcornmais. Kanskje er det ideen om blått popcorn som er starten på min frø-fetisj.

Men først: den røde maisen, og en guddommelig polenta.

Les mer «Håpets røde maiskorn / Hanna Bjørgaas» →

Om det å være Ung, Klimaangst og Tomme Ord //

Jeg blir ofte spurt om hvorfor jeg involverer meg i klimaaktivisme. Det første som kommer opp er et minne fra da jeg gikk i tredje eller fjerde klasse. I naturfagstimen spilte læreren av et klipp om klimaendringer. Alt var veldig lett forklart, men videoen sitter fortsatt i meg den dag i dag. I klippet snakket de om temperaturøkninger innen 2035 og 2050. Det de sa at det vil bli katastrofalt. Og jeg ble overbevist om at verden kom til å gå under innen 2050. Hvis jeg var heldig, ville jeg leve til jeg blir 43 tenkte jeg, men bare hvis jeg var heldig. Jeg begynte å få mareritt. Jeg hadde lært at hvis for mye is smeltet kunne det stoppe Golfstrømmen og Norge ville fryse til. Det var dette jeg drømte om.

Andre ganger drømte jeg om min siste skidag eller matmangel etter at det blir dødelig tørke i de landene vi importerer mat fra. Jeg tenke lenge og hardt på dette og jo mer jeg tenkte jo reddere ble jeg. Det var som om noen hadde lagt et mørkt teppe over framtiden min. Framtiden til menneskeheten. Jeg tenkte på hvor mange som ville dø, og ble overveldet. Tall med menneskeliv vi ville mistet så store jeg ikke engang kunne tenke over det uten at det ble for mye for meg.

You know, the irony is, they’re gonna show this cabin as evidence that I’m crazy. But if everyone was content to live simply like this, we’d have no more war, no poverty, no pollution.

– Ted Kaczynski

Når jeg skriver disse rader er det i en form for kollektiv bakrus. Som alle andre tenkte jeg at 1900-tallet var over. Nå skjønner jeg at det aldri vil gå over, men husker vagt at jeg en gang tilhørte en art som i jevne intervaller gikk oppreist. Vi får se.

Young Australians sued their government over the license to expand a mine, saying it has a duty to care for children who can suffer ‘catastrophic harm’ from the climate impacts of coal. This has not stopped the mine, but gave the new generation a fresh legal empowerment to care for the climate.

Bølgende åser, dype daler og høye fjell, middelalderbyer på toppene, døsige turkise innsjøer og brede langsomme elver nede på slettene – det er Umbria, «Italias grønne hjerte» som regionen blir kalt etter nasjonalpoeten Carducci. Når jeg årlig ankommer Orvieto etter en times togtur fra Roma og blir hentet av vennene mine som driver gård på høydedraget midtveis på den svingete veien til Todi, er det nesten som å komme opp i den norske fjellheimen. Så friskt dufter det, og himmelen åpner seg uendelig. I dette fruktbare og til dels ville landskapet levde Frans av Assisi (1181–1226).

Så skulle det altså skje igjen: forskernes alarm angående klima- og naturkrisen overskygges av en annen krise som oppleves mer akutt. Med angrepet på Ukraina sørget Putin for at den nye delrapporten fra FNs klimapanel ble en annenrangs sak, for spesielt interesserte, slik det vel må være når det utkjempes en fullskala krig midt i Europa.

Her forleden var der sådan et mærkeligt lys over himmelen. Et orange skær i det grå, som om solen var på vej ned. Men det var kun eftermiddag. Skyerne hang mørke og tunge ude over markerne, det så ud som om det snart ville begynde at regne. Lyset flimrede. Og hele tiden, dette mærkelige orange skær. »Det kommer fra Californien,« sagde Mikael, da vi stod ved siden af hinanden med indkøbsnettene i hænderne og så ned mod vandet. »Fra alle brandene derovre.«