Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writers´ Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet as a crime against humanity.
– Hvordan kommuniserer man klimakrisa mest effektivt? Hva er din strategi?
– Jeg tror vi trenger en kombinasjon av å vise alvoret i klimakrisa og samtidig at det går an å løse den. Hvis vi mister trua på det, er det fare for at folk ikke lenger vil være med på den store jobben som faktisk må gjøres. Nå trenger vi ikke lenger snakke om hvorvidt klimaendringene skjer, vi kan snakke om hvordan vi skal løse dem og mobilisere folk til å være med på den jobben.
Hold din svinesti karbonfri, sier individualistene
La ikke sinnet få ta overhånd, hvisker forsvareren
La ikke sannheten få ta overhånd, råder aktor
Lyv ærlig og anstendig, mumler dommeren
Dikt diktene underfulle, tankeklare og paradoksale, nynner poetene
Lag bøker som leser seg selv, skriver linjemakerne
Skriv bøker som varer et helt år, klinger falskmynterne
Gå stille i dørene, smeller dørvokterne i det norske drømmehuset.
Snakk aldri rett ut om smerte, nederlag og sinne, erklærer 22.juli-sensuren
Når vi som er beskutt med kuler blir behandlet så dårlig, hvordan står det da til med andre sjuke og elendige i Norge, sa AUF-lederen, ti år etter massakren på Utøya.
Den gyldne middelvei er veien til rundkjøringene, hold til høyre mens du holder til venstre
Veien til suksess er brolagt med gode emosjoner, brummer senterpartistene
Av måneskinn gror det ingenting, diktet en rakrygget norsk forfatter
Hysj, hysj, hysj, kveder midddelklassekoret fra den svarte klimatragedien.
Gjør deg selv forsvinnende liten, deretter usynlig, dikterer NAV-diktaturet.
Hold norge rent, kauker de munnskitne rasistene.
De lune stuene er den norske middelklassens mentale lystgasskammer.
De sydvendte terrassene stedet der solnedgangene får et bittersøtt skjær av campari.
De passive ordene, et brekningsmiddel.
Men kom igjen!
Innvandrerne lærer oss den stille protestens tålmodighet.
Extinction Rebellion beviser at kroppene våre har politisk tyngde.
Fribyforfatterne viser oss hjerteveien til sivil ulydighet
Hjertet, et lytterom som sanser mennesker og dyr, spurv og akeleje
Selv et reptil har vage minner om stjerner, fall og sandkorn
Biene byr hverandre på matfatet og samarbeider for overlevelse?
Hvert tre i hver skog har snakka sammen i uminnelige tider
og kjenner koden, for hele, naturens, overlevelse
I England er sopprøttene i føringa med et eiendomsløst nettverk
som popper opp på private eiendommer over hele landet, underground activities
Okay.
I dette diktet ble poesien demontert i sine ulike bestanddeler,
slik at du og dere kan bli hørselens poeter, lyttekunstens dikt
men den som går ut døra fra denne salen
kan velge om det skjer med likegyldighetens eller samvittighetens stemme
det finnes ingen mellomting
spillet er over
kloden koker
mennesker flykter
tiden krymper
klar, ferdig, kamp!
///
Poesiforestillingen til Årets Poesi i Grenseland hadde det brennheite temaet «Undertrykkelse, frigjøring og sivil ulydighet».
De iranske poetene Asieh Amini, Fatemeh Ekhtesari og Benyamin Farnam var våre æresgjester, alle tre med status som Fribyforfattere, bosatt i henholdsvis Trondheim, Lillehammer og Oslo. Vi hadde også æren av å invitere Nils-Øivind Haagensen, Marte Huke og Kathleen Rani Hagen. Festivalsjef Freddy Fjellheim fremførte bl.a. diktet du kan lese ovenfor.
Festivalen bestilte nykomponert musikk av Rodrigo Villagra, samt nyskrevne dikt og gjendiktninger. Disse vil bli publiserte på dette nesttstedet i ukene som kommer. Asieh Aminis dikt ble gjendiktet til norsk av Marte Huke. Nina Zandjani har gjendiktet Fatemeh Ekhtesaris dikt , mens Benyamin Farnams dikt er gjendiktet av Momme Izadi og Øyvind Berg. Alt sammen takket være støtte fra Norsk Kulturråd, Norsk Forfattersentrum og Fredrikstad kommune.
Poesiforestillingen var også et samarbeid med Forfatternes klimaaksjon. Vi lot sakprosa-serien om sivil ulydighet bli grunnlaget for poesifestivalen. På denne nettsiden har du de siste månedene kunnet lese berørende og tankevekkende tekster om nettopp det temaet. Her er prosaserien som dannet opptakten til poesien:
– Hva er de tre viktigste klimatiltakene til Arbeiderpartiet?
– Det første er å sørge for og bidra til at vi selv og resten av verden går fra fossil til fornybar energi. Det andre er å sørge for at vi går fra en bruk- og kastøkonomi til en ombruksøkonomi. Det tredje er at vi skal bli mye flinkere til å forvalte biologisk mangfold og naturens egen evne til å binde karbon.
It`s called a human trap. Rulletrapp. Det mest underlege, er at eg etterpå skulle ønske at eg ikkje hadde revet meg laus. Villdyr. Viljelaus. Vaniljesaus.
Kvar er du når du ikkje er inni tankane mine?
Du sagar hol i rommet, slik at stjernene kjem inn. Så bråkar du med slagborren. Stillheita som budde inni natta, blir flerra opp. Snart er taket borte. Du stoppar ikkje. Til slutt tek du restane av rommet og puttar i svarte søppelsekkar. Du knyt knute på sekkane, som om du var redd for at rommet skulle freiste å kome ut. Så set du deg ned på golvet, og ser på skogen rundt deg. Den gamle mursteinspipa, er ein monolitt bak ryggen din.
Habitat. Eg fyrer opp i omnen. Snart står sola opp, og når eg vaknar er du ikkje her.)
– Hva var din første personlige reaksjon på IPCC-rapporten?
– Først og fremst gjør den meg fast bestemt på at det er nødvendig med rask handling. Det er ingenting nytt i at klimakrisa er alvorlig, men rapporten gir oss enda bedre argumenter, fordi den slår så tydelig fast sammenhengen mellom menneskeskapte klimaendringer og ekstremværet vi ser rundt oss. Klimakrisa er ikke lenger noe vi frykter for framtida, men noe som er i gang.
– Under mandagens partilederdebatt sa du at Rødt vil halvere oljenæringa innen 2030. Hvor mye skal dere kutte i klimagassutslipp, sett at dere får det som dere vil?
– Vi ønsker å øke klimamålene. Det vi går inn for, er 70% kutt innen 2030. De store kuttene må skje i tre sektorer: olje og gass, transport og innenlandsindustrien gjennom elektrifisering.
Mens jeg satt og skrev denne teksten, kom beskjeden om at LO-leder Hans-Christian Gabrielsen var død. Nyheten traff oss, kollegaene hans, som en knyttneve i magen. Ikke bare var han vår fremste tillitsvalgte, lederen og sjefen vår, han var først og fremst en fagforeningskamerat, som til tross for sine 1,95 på strømpelesten sto i øyehøyde med alle han møtte.
Å sette seg ned kveldstid for å skrive, kan under slike omstendigheter være nokså krevende. Det ble ikke noe lettere av at jeg opprinnelig hadde tenkt til å skrive om nettopp sorg. Jeg ville at denne teksten skulle handle om viktigheten av, men også begrensningen i, det å kjenne på sorg over det som skjer med jorda vår, med utgangspunkt i Svante Bäckströms roman Så höjer sig landet. Hans-Christians brå død ble en veldig fysisk og konkret påminnelse om det jeg hadde tenkt skulle være et slags hovedpoeng: at det er viktig å ta seg tid til å kjenne på tristhet og å sørge, men at sorgen ikke er tilstrekkelig. Vi tenker ofte på den som en fase man må gjennom, men ikke noe blivende sted – i alle fall ikke dersom målet er å kunne handle på en framtidsrettet måte, i fellesskap med andre.
In the last months Norwegian Writers Climate Campaign §112 has published a series of articles and essays about civil disobedience, with support from Norwegian Non-Fiction Writers and Translators Association. This series leads up to the poetry festival Poesi i Grenseland (Poetry at the Border) in Fredrikstad, Norway on August 28. Here three Iranian-born and three Norwegian-born poets have been invited to delve into the matters of supression, freedom and civil disobedience. Argentine-born Rodrigo Villagra on double bass and Danish-born Emil Norman Kristiansen on drums will create the musical soundscapes in this poetry performance.
The video posted above is produced by Cabot Institute for Environment.
I en stadig mere polariseret verden har vi vænnet os til at tænke i “os” og “dem”. “Dem” er alle de fremmede, som vi hverken vil leve eller kommunikere med og slet ikke orker at forstå. De skal ikke trænge sig på i vores verden, men passe sig selv i deres egen.
Men der er stadig et stort “vi” i politik. Den globale opvarmning rammer os alle sammen. Hvis vi ikke kan blive enige med hinanden om at ændre alle de aktiviteter, fra udvinding af olie og kul til spisevaner, der øger atmosfærens indhold af CO2, så farvel til en tålelig fremtid. Vi må være lige så globale, som den opvarmning, der truer os.
Reaktionerne på sommerens klimakatastrofer får mig imidlertid til at tvivle på den fortsatte eksistens af et sådant samlende “vi”. Jeg tror, at der er ved at blive skabt et nyt skel, nemlig mellem “os” og “jer”.
TJUGOTREDJE RUINEN: Blomster i februariisen och i leran
.
Länge sedan blommans skede rådde Så länge jag det allra minsta hänger kvar i livet förblir barnen bundna till leran Om en växt är oavhängigt ljus vad är då mörker
.
De tillhör leran Bäst att ej belasta den nedisade båren Med brutna bakben måste mången backa Inget brinner såsom elden
Is the Western world mentally dizzy and socially desperate after months of lock-down among all of us, and amongst the vulnerable, even break-down? While humans held their breath, nature was breathing deeper.
Refugees and poor people are still suffering more than most of us can understand under this «climate pandemic». It is among these individuals and groups that all of us can learn about surviving and hope. Take note of it. This learning can only take place when we resolutely stretch out our hand and share of our time and money. Etymologically «suffering» means to “bear, resist, undergo», so we must bluntly declare our will to co-suffer with both man & nature. Otherwise we will stop to mature and grow, and there will be no peaceful revolution. How come?
I was an artist in residency in Kjøllefjord, Norway for 6 weeks.
During my artist in residence, I investigated the possible use of materials found in the local environment in textile design and art. When I arrived, there was still snow and frost. So, the landscape was covered up. But as it started to melt, the landscape and materials started to appear. I soon became aware of the fact that in the north of Norway they are also challenged with plastic waste, as the Faroe Islands is. This is a global issue. But what is plastic? When did it start as a material? How is our behaviour as humans towards and with this material? We are the one who created the material, so is it not our responsibility. There were lots of questions that I needed to address. I set out to start PLASTIC DIALOGUES where I engaged a conversation with my hands in the material.
The residency was supported by Nordic Culture Point and was organized by Arctic Culture Lab.
In the maritime setting of Fredrikstad, at the mouth of the Glomma, Norway’s longest river, a unique building is now floating on a raft. It bears the name of the Hope Cathedral and is an interfaith, sustainable art project, led by the artist Solveig Egeland.
«Inspired by Norway’s famous stave churches, the structure rises majestically on its 120 m2 barge made of timber and roots and built in traditional fashion. The roof is a 300 m2 multi-coloured work of art made of plastic taken from the ocean and subjected to an innovative transformation process. More than 1000 fish boxes have been washed, granulated and turned into 4000 roof tiles in more than 50 different colours.
Our point of departure is the ocean, which is borderless and binds us together – nations, continents and people, regardless of our religion. Hope and the ocean belong to us all!» (Source: https://www.hopecathedral.no)
Here you can read the sermon given under the Inauguration by the Dean of Fredrikstad Cathedral, rev. Kari Mangrud Alvsvåg:
Så går jeg alene tilbake inn i den natten jeg en gang kom fra, hvor ingen frø kan gro. Det har noe med tid og kvinnenes menstruasjonssyklus å gjøre, men er i første rekke et spørsmål om temperatur. En tiltagende kulde. Vi snakker veldig kjølig. Dette er en long shot, og det må det nødvendigvis være, selv om absolutt alt ligger nøyaktig like langt unna, sånn egentlig. Men sånn er det, ikke bare temperaturen, men også avstanden, er vesentlig. Jeg er født i november 1963, og innenfor astrologien er det Pluto som styrer Skorpionens tegn. Av det kan man trekke slutningen at det ikke var noen styring i det stjernetegnet før 1930, da man oppdaget Pluto, eller at man tenkte annerledes om hvem eller hva som eventuelt styrte denne faenskapen før det. Man kan og, med rette, stille spørsmål om hva forskjell det eventuelt vil gjøre for et medfødt stigma av sex, død og mørk pasjon.
// Melissa Helton Jørgenrud was born in the Great Lakes region of the US and lives in the Appalachian Mountains of Kentucky, where she writes, teaches, and raises a family. Her degrees span from environmental studies, to creative writing, to education. Her work has appeared or is forthcoming in Anthology of Appalachian Writers, Shenandoah, Still: The Journal, Appalachian Review, and more. Her chapbooks include Inertia: A Study (Finishing Line Press, 2016) and Forward Through the Interval (Workhorse, 2021). She is a dual citizen in the UK and her great-grandparents emigrated from Norway to the US in 1904.
Alle ting rundt mennesket er produsert et sted og skal sorteres og kastes et sted, samles i forskjellige søppelberg langt unna. Like deilig som å kjøpe noe nytt, er det å rydde bort noe gammelt, kjøre til korpsets loppemarked med en henger med møbler og klær, å vite at restene fra markedet kjøres i trailere til land lenger nede i Europa og kommer til nytte der, er det plass til nye gjenstander i stuene her. Alle mennesker har noen gjenstander rundt seg, og plagg på seg, alle mennesker må spise mat for å overleve, må tisse og bæsje den ut. I størstedelen av verden forsvinner kroppens avfall fra bevisstheten idet knappen på toalettet trykkes ned og ti liter vann skyller avføringen bort. Vannet etterlater doskålen hvit og innbydende til den neste som må bæsje eller bare kaste fra seg noe snytepapir, kunne vært brukt til så mye annet. Jeg prøvde . ikke tenke på det mens jeg håpet det snart kom et alternativ til vannklosettet, kom det snart, ville det komme våtservietter som kunne oppløses til luft etter bruk, bare forsvinne helt, kom det snart.
Det finnes kun minner fra den tida, ingen fotografier. De fleste er omskiftelige, løser seg opp og samler seg, løser seg opp igjen. Nesten ingenting av det som fantes da, varte. Et av de klareste minnene jeg ennå har fra da vi var naboer, er av henne i badekaret. Hun snur seg mot meg som står i den lille gangen rett utenfor baderommet. Brystene flytende i det melkehvite vatnet, hofta ei øy for seg selv. Hun smiler. Jeg hadde gått opp vindeltrappa fra min etasje da det sluttet å regne, banket på ytterdøra, ventet mens ei ny byge kom drivende, pisket opp jord i de vintertomme pallekarmene i hagen nedenfor. Hun ropte kom inn, og da jeg åpnet døra og gikk inn i gangen, kunne jeg se henne der, på badet, smilende i vatnet. Det lange svarte håret hennes hadde allerede da fått noen sølvfargede striper. Jeg tenkte alltid at hun var så mye eldre enn meg, og først da jeg selv ble eldre enn hun var, forstod jeg at hun slett ikke var gammel den gang. Det var bare jeg som ennå ikke hadde noe begrep om tid, eller at de grå hårene hennes kunne ha andre forklaringer enn aldring.
Nothing has worked. It’s time for political revolution.
Dear fellow citizens of Earth.
We invite you to do something which governments and supporters of the status quo traditionally fear and hate. We invite you to join a political revolution. With other paths closed and all other options exhausted, we see this as the only way to catapult humankind onto effecting change on the grand scale our planet requires.
We all know what led us to where we are. For the last four decades, governments have failed to halt the almost constant rise of greenhouse gases in the atmosphere. As a result, the last six years have been the hottest on record.
In 2019 the UN Environment Programme came to the discouraging conclusion that the last ten years have been “a lost decade”. We have done far, far too little – and as a consequence, the world is heading for 3.5°C of global warming by the end of the century. This is far beyond the limits of the Paris Agreement. If the signatory nations were to meet the stated goal of limiting warming to 1.5°C, they would need on average to quintuple the climate pledges they made in Paris.
En art som er kreativ og brutal nok til å fyre med pingviner, for å lage lampeolje av hval, en art som opplever kraftigere ereksjon dess mer utrydningstruet hornet, pungen, pikken den spiser er, bør være forberedt på at artens væren i verden, får konsekvenser.
Siri Amalie Oftestad (f. 1976) bor i Oslo, er lyriker og skolebibliotekar. Hun ga ut første diktsamling i 2005 under tittelen De andre sirkler, og jeg en strek. Har etter det utgitt tre diktsamlinger. Den siste, Soloppgang i Nord, var inspirert av Nord-Korea med dets store leder og hvordan mennesker kan ha det i et totalitært samfunn. Ellers har Oftestad vært med i antologien Bibeldikt (Verbum forlag).
På de følgende sidene kan du lese og høre to dikt hun har skrevet for oss. Vi takker Fritt Ord for støtten!
Det er en tid for uro. Er det en tid for sivil ulydighet?
«Det er på tide at steinen gir seg til å blomstre,
at uroen slås av et hjerte.
Det er på tide det blir tid.»
Jeg kom til å tenke på disse linjene, som er fra Paul Celans dikt «Korona» (1952), fordi de formidler en form for rastløs uro som jeg tror mange kjenner på i møte med klimaendringene. En uro som er rettet både mot framtiden og mot samtiden. Hva kan vi frykte i morgen og hva skal vi gjøre i dag? Det er på tide med et eller annet, men hva? Nytt stortingsflertall? Klimatoppmøte? Sivil ulydighet?
