Jorie Graham is a tenacious fighter who has been building up her liberating poetic arsenal for two decades.

The meeting with Jorie Graham’s (b. 1950) new poetry book TO 2040, published in April 2023, leaves marks, and the highly necessary and rejoicing celebration of this great authorship already started in the fall 2022 with the publication (TO) THE LAST (BE) HUMAN. The book gathers her four groundbreaking poetry collections Sea change (2008), Place (2012), Fast (2017) and Runaway (2020). Notice that the rate of publication increases along with title choice, and the American poet’s acute poetry also increases in intensity. Readers and authors – a culturotope threatened with extinction? – will with these books be allowed to enter a poetic world where linguistic form and rhythm become the bearers of a mystical hope from an unknown future, like a disenchanted Elysium. It is the slightness of this hope which seizes in Jorie Graham’s new book TO 2040, where the poetic voice shows the way to the musica practica of reading. Have we lost both the ancient languages and the shared songs in the madness of nature loss? Song can show to be liberating, like the children’s songs we learnt became liberating for the voice and the imagination, the «song treasure» (sangskatten) as we say in Norwegian about folk songs, which once gave us historical belonging and the experience of generations for free, or like the songs we sing along with masters like Bob Dylan or Alicia Keys. This said, it doesn’t mean that Graham’s poems are singable, but the reading is.

Det handler om å reise seg; på med sko og ut døra, før presserende oppgaver har rukket å holde deg igjen, eller de utallige kranglevorne stemmene i hodet: før man blir demotivert av det moderne livet. Løpe uten å vente, fortsette rett inn i Østmarka, i samspill med terrenget. Vende blikket opp mot trærne og ned mot den ujevne stien. Skanne kroppsholdningen: hodet opp, skuldrene ned, ryggen rett, armbevegelsene jevne og rytmiske, knærne i lett bøy, fotlandinger i jevn avstand. Puste sakte inn med nesen, helt ned i magen, sakte ut fra munnen.

Putin-regimets terrorkrig i Ukraina har skapt en humanitær katastrofe. De menneskelige lidelsene er enorme: Minst åtte millioner ukrainere er drevet på flukt ut av landet og seks millioner ukrainere er internt fordrevne.[1] Regimets forakt for menneskeliv er uforbeholden og grotesk. Listen over brudd på menneskerettighetene forlenges daglig. Regimets råskap mot sivile ukrainere er barbarisk.

Ringvirkningene i resten av Europa, som økte priser på mat og energi, har i sin tur utløst en politisk vilje til å gjøre seg uavhengig av russisk gass. EU har gitt marsjordre til at det utvikles mer fornybar energi, gradvis, men i et forrykende tempo – og mye raskere enn noen så for seg før krigen.

Lige fra begyndelsen af arbejdet på et oprør, hvor der typisk kun er ret få aktivister, kan man med fordel lave aktioner og udøve civil ulydighed. Selv om aktionerne her kun kan være små og symbolske, kan de alligevel tjene et formål. De kan skabe og skærpe opmærksomhed om sagen, hvilket forhåbentlig kan trække flere aktivister og tilhængere til, der kan danne grundlag for større aktioner og mere opmærksomhed. Det kan især gøre sig gældende, hvis kendte og anerkendte personer – f.eks. forfattere, skuespillere, sangere og forskere – deltager, lader sig arrestere m.m. Desuden kan aktionerne give aktivister træning, erfaring og mod, som kan spille en væsentlig rolle i det videre oprørsarbejde, f.eks. i uddannelsen af nye aktivister og planlægningen af nye aktioner.

1

Et ark uten farge, uten skygge. Et absolutt tomrom. Mørke trer gradvis fram, i form av ord. Det kommer til liv, tar form og taler. Ingenting spesielt har skjedd. Mørket er blitt opplyst, kanskje det har en beskjed til meg: uten maleriene og tekstene dine har du intet territorium, uten historier har du intet hjem. Du er avbildningen av et mørke, og hvis ikke du uttrykker deg  blir du begravd i en navnløs grav. Du skal også vite at menneskelige fantasier og drømmer har rotfeste i vann og jord, og at ikke hvert frø spirer i all slags jord. Skrivingen adlyder de samme prinsippene. Hver penn har sitt eget domene, sitt eget vann, sin egen sol. 

Оригінал есею українською — нижче на цій сторінці.

In front of me is the book Moon over Kinburn, published two years ago. I had written this big historical novel for children in a single night: «Orhan was standing with one foot in the sea and the other in the river. If you might say it can’t be like that then you should visit the Kinburn Spit. This is such an extraordinary place in Ukraine: a strip of land between the waters, where the Dnipro River flows into the Black Sea. At the very tip, this sandy spit is as thin as a single hair, and that’s why the Turks long ago, when they lived in the present south of Ukraine, called it Kilburun, which literally means a thin strand of hair. About seven years ago I visited this place and fell in love with the clearest sea water, dolphins, bird colonies, and occasional silver olives along the coast. I was not really confused by the lack of comfort, civil infrastructure, and good drinking water. Who knows, perhaps if I had lived there for a longer time, rather than coming by boat, I would not have found it as romantic. I was constantly asking myself: why haven’t I been here before? In a word, Kinburn impressed me. 

I januar 2017 strandet en seks meter lang gåsenebbhval (Ziphius cavirostris) på grunt vann utenfor øya Sotra, vest for Bergen. Det er andre gang denne hvalarten er blitt registrert observert i Norge. Da hvalen ble funnet, levde den fremdeles. Lokale viltmyndigheter og brannvesenet forsøkte derfor å lede den ut igjen på åpent hav, men det store pattedyret vendte stadig tilbake. Hvalen virket syk og ble avlivet. Deretter ble den fraktet med lastebil til Universitetet i Bergens marinbiologiske feltstasjon i Espegrend. Undersøkelsen av magesekken viste at den var full av plast. Over 40 plastposer, plastsekker og større plastflak tok opp nesten all plassen i magesekken. Hvalen sultet og ble syk fordi fordøyelsessystemet var tilstoppet av plastsøppelet (Lislevand 2021). Den fikk derfor kallenavnet plasthvalen.

Ich saß auf einem Stein und schaute auf das dicht an dicht mit Eisschollen belegte Meer hinaus. Durchsetzt war das Packeis mit Eisbergen: einer ganz in der Nähe, ein nur wenige Meter hohes, aber mehrere hundert Quadratmeter umfassendes Plateau von matt türkisfarben erscheinendem Eis, das unendlich langsam, aber doch wahrnehmbar nach Süden trieb. Weiter weg aber war das Eismeer, über dem ein niedriger, in der frühen Nachmittagssonne glitzernder und funkelnder Kristallnebel zu stehen schien, von gewaltigen, an Alpenberge erinnernden Kolossen durchwoben, deren Steilwände in nachtblauen Schatten lagen, und in den porzellanweiß leuchtenden Himmel über dem Horizont zeichneten sich in graublauen Fernfarben bald Kathedralen von monströser Filigranität, bald die Skyline von Manhattan ab; Pagoden, Kühltürme, Pyramiden waren da auf einmal über die Meereslinie gehaucht, um sich im nächsten Moment, durch eine winzige, dem Auge gar nicht nachvollziehbare Veränderung der Linienführung in Moscheen, Raumbasen oder Bohrinseln zu verwandeln: als ob all die Umrisse und Formationen, die zu erinnern und hervorzurufen im Menschen angelegt ist, hier im Spiel von Licht und Eis immer schon tausendfach ausgesponnen und für Momente in Szene gesetzt worden seien.