/ Fotocollage, «Vindu over endring» av Cecilia G. Salinas

Kimen til håp ligger i gammel kunnskap. Jeg ønsker å tro at det ligger bærekraftige løsninger i forståelsen av plantasjetidsalderen.

Da jeg var barn tilbrakte jeg lange somrer på gården til min bestemor i Nord-Argentina. Gården lå i utkanten av utkanten; midt i et flatt myr- og skoglandskap. På 1980- og 1990-tallet snakket ikke min bestemor om klimaendringer. Hun var opptatt av de sykliske værendringene, av dyras, skogens og jordsmonnets helse. Hun snakket ikke om mangfold, om økosystem, om klima, om tarmhelse, om å drifte miljøvennlig eller legge til rette for stort biomangfold. Hun snakket heller om hvordan alt som lever, på språket guaraní “opamba’e oikovéva”, måtte passes på. Hun var opptatt av sameksistens av planter, dyr, mikrober, luft, vind og vann. Takket være den dypgående sammenkoblingen og det unike samspillet mellom planter, dyr, vær, steiner, vann og mennesker, ble liv skapt.  Alt på jordkloden hadde en rolle å spille. Hun observerte naturen og med tålmodighet, før hun handlet. Omgivelsen lærte min bestemor at hvis hun tuklet med noe, ville det ha langsiktige positive og negative konsekvenser. De negative konsekvenser ville dessverre komme til syne når hun var minst forberedt.

I en teppebelagt konferansesal i Stockholm sitter rundt 150 tannleger en lørdag ettermiddag i mai 2019 og gråter. Jeg sitter på første rad, og har lagt strikketøyet i fanget. Pinnene hviler i hendene. Omgivelsene har sløret seg til av tårer, og jeg hører hvordan små snufs blander seg inn i stillheten etter applausen for foredragsholderen, Pascal Magne; en ydmyk, ganske liten, elskelig og religiøs mann fra Sveits ikledd stripete dress og runde briller, som bortsett fra å undervise ved University of Southern California, forske, videreutvikle odontologien og holde kurs i hele verden, er opptatt av å tegne for å tilnærme seg det naturlige. Han bruker også tegning i undervisningen slik at fremtidige tannleger kan omfavne den visuelle persepsjonen i sitt videre arbeide i munnen. Les mer «Kollektiv rørelse / Kjersti Anfinnsen» →

Onsdag, i dag, en begivenhetsrik dag, den mest begivenhetsrike siden bringebærene lodnet og modnet ved uthuset, en dag for dagboken. Ja.
…..Jeg temmer minuttene. Jeg har kontroll, han kommer tolv, og de, besøket, de kommer tolv, de kommer som de sa, de kommer som de skal. Jeg ser i kikkerten, jeg ser på klokken, og jeg ser sytten, jeg temmer sytten minutter. Besøket, der er de. Jeg ser dem, de plasker bortover, båten siger og plasker, de bruker ikke bensin, og de nærmer seg, de runder odden. Pusten skraper i halsen, den gamle halsen, jeg puster ikke som på bryllupsdagen lenger, jeg puster som en kone, og jeg temmer minuttene, seksten minutter nå, jeg har seksten.

Les mer «Førsteinspektør innen fagområdet planter / Ellen Emmerentze Jervell» →

Elisabeth Eide (tekst og foto)

Landskapet er nakent, gulbrunt og steinete; knapt et tre er å se. Til landsbyen Pestay Kalan kommer du bare i sakte fart via knudrete veier, gjennom piplende bekker og langs stupbratte, nakne åsrygger. Her ivaretar kvinnene spirer til liv i små kjøkkenhager, der frø skal bli til nyttige trær i det karrige landskapet.

Les mer «Afghanske kvinners kraft» →

Jo mer kunnskap vi har om selve klimaendringene så vel som deres alvorlige, gjennomgripende, irreversible og langvarige konsekvenser, dess tydeligere blir det at vi sammen må bære det moralske ansvaret for klimaflyktningkrisen. Dette skyldes at dagens planetære klimakrise er menneskeskapt.

I lys av kunnskapen om klimakrisen er dessuten alle mennesker moralsk sett berørte parter når det gjelder denne krisens konsekvenser, herunder folk som må flykte fra sitt hjemsted på grunn av klimaendringene.

Les mer «Klimaflyktninger på en begrenset klode / Odin Lysaker» →

Våren 2020: Ut av hjemmekontorene for å sanke ramsløk

Populasjoner med ramsløk rives opp fra jorda i naturreservater for å bli til ramsløkspesto og ramsløksmør. Et bilde i avisen viser bakken i Ekebergskråninga i Oslo rasert etter at matentusiastene har vært på besøk. Artsdatabanken, et verktøy opprettet for det biologiske mangfoldets gode, brukes for å finne fram til områder med ramsløk. På nettsidene legger biologer og lekfolk inn artsobservasjoner, og etterpå kan alle kikke på kartet og se hvor populasjonene finnes. 
…..Ramsløken lokaliseres, plukkes og spises. Om området er fredet eller ikke, ser ikke ut til å spille noen rolle. Å la ramsløken stå, ville for noen være det samme som å la den gå til spille, eller å overlate den til andre sankere. Da kan en likegodt plukke den selv?

Les mer «Korona som en kuriositet? / Kathleen Rani Hagen» →

Les mer «Mulighetenes tid / Freddy Fjellheim» →

Når du ikke vet sikkert hvorvidt du er blitt dyslektisk eller fargeblind – en tragedie i et uendelig antall akter.

Når jeg skriver dette er det gått ti uker siden jeg yrvåkent løftet hodet, midt i en selvpålagt avrusning, og liksom i det fjerne fikk det med meg at nå stenger jammen samfunnet. Ikke gå ut hvis det ikke er nødvendig. Ikke stå for nært. Hold kjeft. Slutt å stirre sånn ut av vinduet. Ikke hold på.

Les mer «En tragedie i et uendelig antall akter / Tommy Olsson» →

Foto: Kari J. Spjeldnæs

Alt er skala; skala er alt.

Det blir sagt at hvis en mus faller ned en gruvesjakt, rister den av seg støvet og piler videre. En mann blir knust. En hest spruter utover betongen. Men steng musen, mannen og hesten inn i et fryserom, og da er det ikke musen som holder ut lengst.

         Skala handler om smått og stort, men det handler også om nært og fjernt, enkelt og komplekst, konkret og abstrakt. Det er et av disse vidunderlige ordene som kan frigjøre intellektuell kreativitet fordi det unnslipper deg idet du tror du har forstått det. Er det for eksempel alltid slik at stor skala er kompleks, mens liten skala er enkel? I kartenes verden er det slik. Et kart i skalaen 1:1 er nøyaktig like stort som landskapet det beskriver. Det er med andre ord ekstremt komplekst og fullstendig ubrukelig. Skalerer du ned til 1:10 000, kan du brette det ned i lomma og bruke det til orientering og navigasjon, og går du ned til 1:100 000 000, har du sannsynligvis et kraftig forenklet verdenskart. Men i vitenskapen er stor skala enkel, mens liten skala er kompleks. Virkeligheten er alltid konkret, og den rommer mer enn vitenskapelige analyser, som med nødvendighet består i forenklinger. De tilbyr oversikt, orden og regelmessighet, men skreller bort mangfold og individuelt særpreg.

Les mer «Korona, klima og skalakollisjoner / Thomas Hylland Eriksen» →

I 2019 ble Forklaringsopplysningane, en samling av UKONS dikt, utgitt på Samlaget. Diktene i boka er valgt ut og oversatt av Monica Aasprong. «Politikk» er et avsnitt fra Aasprongs etterord.

/

Politikk

Når ein les «Verditautologien», første del av samlinga Barndomstolen frå 2009, er det nesten litt uhyggjeleg kor kvast desse ti år gamle dikta skjer inn i samtida: «Ein dag forsvann Stellers sjøku, øglehoftedinosauren, orthocerasen, kvastfinnefisken, velociraptor, dvergelefanten, mammuten. / Ein dag forsvann dalmatisk, elamittisk, etruskisk, faliskisk, hettittisk, hurrittisk, krimgotisk, karisk, mozarabisk, messapisk, norn, oskisk.» For sjølv om ein allereie for ti år sidan nok kunne ane kor det bar, at det økologiske mangfaldet var trua av industriell rovdrift på naturen, så er det først no at den eskalerande utdøyinga av artar til fulle er komen opp i det ålmenne medvitet.

Les mer «Politikk / Monica Aasprong» →

Foto: Erlend Berge / Vårt Land

I anledning 95-års-jubileet til den norske filosofen og idéhistorikeren Egil A. Wyller, publiserer vi her med stor takk et utdrag fra essaysamlingen Gjerningsord. 

2. Vår husholder-gjerning gjelder skapningen overhodet, da også naturhusholdet.

Sentralt i Skapelsesberetningens første kapittel står tanken om avgrensning og balanse. De enkelt naturforhold og – fenomener er relatert til hver sine dager og hver sine steder, hver efter sitt slag. Særlig klart trer denne tanke frem i Davids salme 104, som er en skapelses-salme. Der heter det f.eks. om havet at det utgjør en begrensning av «vannenes» fri utfoldelsesmulighet, der disse opprinnelig «stod over fjellene» (v.6):

«De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud» (v.21).

Les mer «Egil A. Wyller / Gjerningsord» →

Foto: Privat

I frykt for å gå glipp av noe viktig svarer jeg ofte på anrop fra ukjente nummer. Da telefonen ringte denne formiddagen, satt jeg i hjemmekontoret mitt og lette etter en AirBnb-leilighet i Berlin. Fyren i den andre enden tok voldsom sats med stemmen akkurat som en telefonselger, og jeg skulle til å legge på da han spurte om det var forfatteren Bjørn Vatne han snakket med. Av uklare grunner reiste jeg meg opp. Ja, sa jeg, og gikk ut i stua der katten Tigris sto i vinduet og så ut på småfuglene som den har lyst til å spise, men er blitt for gammel til å fange. Dette kunne ikke være noen selger, tenkte jeg, hva skulle han selge hvis det var et poeng at jeg var forfatter? Hatter og penner og printerblekk? Det var ingen selger, det var en på alle måter overraskende invitasjon jeg ikke kunne si nei til, kanskje var det også en slags heder, det er jeg fremdeles usikker på.

Les mer «Yachtmuligheter / Bjørn Vatne» →

“The earth under our feet—We are not asked

         to begin nowhere.” —George Oppen

… as though to suggest that poetry doesn’t simply supplement the rational intellect but provides inherently and sometimes incommensurable forms of insight. An ecological poetry?

What if structures of perception aren’t “subjective” (i.e. added by humans to raw data) or “objective” (i.e. provided by things in themselves), but are articulated within a media of relation and interaction so that to speak is to surge into a medium that isn’t projected, but is ongoing like an environment? Might we see ourselves then as participants in a non-instrumental language?

Would there be any way to know?

Les mer «The Future of the Past / Forrest Gander» →

Essay: Jørgen Steen Nielsen. Illustrasjon: Jesse Jacob //

En dag – snart – får vi vores liv tilbage. Om nogle måneder vil pandemien have raset ud og mistet kraft, vi vil have opbygget mærkbar immunitet, og samfundet vil slutte en slags fred med virussen som endnu en ubehagelig, men håndterbar besværlighed som de influenzabølger, vi kender, og med faste mellemrum hjemsøges af.

Når denne dag kommer, vil vi igen kunne bevæge os frygtløst ud i gaderne. Vi vil kunne mødes på cafeerne, til fødselsdagene, i kantinerne, på skovturene. Vi vil kunne give hinanden hånden, kramme og kysse. Vi kan gå til frisøren, besøge vores ældre på plejehjemmene, spille fodbold og danse.

Og vi vil kunne se tilbage på pandemien som en ond drøm, der for en tid rystede vores samfund og slog skår i vores selvsikkerhed og fremtidstro.

Les mer «Der er en fremtid at tage vare på efter pandemien» →

Noe av det mest frustrerende med hvordan vi «forstår» miljøkrisa er handlingslammelsen både jeg selv og de fleste jeg kjenner sliter med.

Da jeg begynte å skrive denne teksten var tanken at jeg skulle gi uttrykk for den fortvilelsen jeg – og svært mange med meg – føler når det gjelder vår tids miljø– og klimakrise. Språket skulle tvinges til sin yttergrense for på den måten finne det språklige motsvaret til skriket som, tenkte jeg, måtte være det eneste mentale stedet mine kvaler rundt disse problemene kunne lede. Eller, mer presist, skulle jeg først beskrive en dyp følelse av resignasjon, drevet av manglende tiltro til internasjonalt samarbeid for å løse vår tids største utfordring, før det språklige vrælet skulle settes på som en økosofisk hale etterpå. Det ville blitt et fint lite smykke i holdningshatten.

Les mer «Mellom resignasjon og håp / Kjetil Røed» →