Photo: Valentyn Kuzan

It might sound strange to think about approaching climate disaster during the ongoing disaster of the Russian invasion of Ukraine. It is difficult to think about climate change when you are living under everyday missile attacks on civilian cities. It’s hard to think about the future when you are not sure if you will be alive tomorrow. It is difficult to think about cuts of water consumption when you are sitting in the dark during blackout, with no water at all. It is tricky to think about cutting CO2 emissions from thermal power plants when Ukrainian thermal power plants are being bombed by the Russian missiles and at times produce no electricity, and therefore no CO2 emissions at all. It is difficult to think about the upcoming apocalypse when you are living through an apocalypses here and now.

But these different versions of apocalypse are not disconnected. They both invite us to think about a new ethics of life, a new biophilia that should lead us into the future. And yes, you can think under missile strikes and during the full war. During this time you might see hidden connections. There is something that can escape from your attention when you are in peace, and which does not, during the war.

Foto: René Fietzek

En trykkende het natt i begynnelsen av august drømte jeg – som alltid når jeg har feber – en drøm jeg kjenner godt: Foran føttene mine åpner jorda seg, brått faller jeg ned i et gapende hull før jeg fluksens klatrer opp igjen med en tegneseriefigurs iver, bare for å falle ned i neste hull som helt plutselig åpner seg foran meg. Det er en uendelig hinderløype i regi av en overordnet makt, en forsøksinnretning som blir stående på stedet marsj, det motsatte av en historie. Denne drømmen har fulgt meg siden barndommen og er sannsynligvis like gammel som erkjennelsen av at jeg en gang kommer til å lande i et hull for alltid. Dramaturgisk sett er det en ytterst enkel og likevel virkningsfull drøm. Den er ikke mindre original enn Sibylles: I nattesøvnen blir hun regelmessig overveldet av en diger, tsunamiliknende bølge, fortalte hun meg noen dager senere.

Av Jonas Kittelsen, Nordisk Ungdomsrepresentant COP15

Verdens land er i skrivende stund samlet i Canada for å ferdigstille en global avtale for å stoppe biomangfoldskrisen. Endelig skal biomangfold og naturen få et globalt rammeverk slik klimakrisen har Parisavtalen. Det er ingen overdrivelse å hevde at COP15 er et av de viktigste toppmøtene i vårt århundre. Uten naturen er vi ingenting.

Alvor i korridorene

Økosystemer i alle dens utspring holder oppe og muliggjør alt vi er glad i. Naturen gjør vår virkelighet virkelig. Maten vi får servert, luften vi puster, et stabilt klima. Over 50 % av økonomien avhenger direkte av naturen. Kollapser økosystemene, kollapser raskt de pilarene som ivaretar høy tillit i samfunnet. Vi lever så trygt og avskåret fra vår økologiske gjensidighet at vi har vansker for å ta inn over oss det mektige alvoret.

2018 / 2019

Det fløy en liten fugl inn i rommet, sier moren min med urolig stemme da en spurv kvitrer utenfor det åpne vinduet. Hun rører seg ikke, setter seg ikke opp i senga, ser seg ikke rundt i rommet, retter ikke blikket mot vinduet.

Tydeligvis er en fugl for henne ingenting annet enn en akustisk opplevelse. Det er lenge siden hun har observert en fugl. Hun regner kanskje med at hun ikke vil gjenkjenne spurven som en fugl, samme hvor oppmerksomt hun leter etter den inne på rommet sitt. Den kan like gjerne være et par sammenkrøllede sokker, en gjenglemt portemoné eller et kakestykke fra i ettermiddag.

Photo: Valentyn Kuzan

Оригінал есею українською — нижче на цій сторінці.

Første gang jeg så Den røde skogen var for 12 år siden da guiden sendte kikkerten på rundgang i vår turistgruppe. Det var under et dagsbesøk på atomkraftstasjonen i Tsjornobyl og den 30-kilometer avsperrede sonen rundt det. Ifølge guiden regnes Den røde skogen som det mest radioaktivt forurensede stedet i hele sonen. Da ulykken ved stasjonen oppsto, var det værfaktorene (vindretning og nedbør) som hadde bestemt det slik. Skogsområdene startet på rundt en halv kilometers avstand fra stasjonen og var de første som ble truffet etter eksplosjonen og fikk maksimal radioaktiv eksponering. Rettere sagt, de første om man skulle se bort fra folk – de ansatte på kraftverket og brannmennene. Alle de som døde kort tid etter ulykken. Etter dem igjen døde en stor del av skogen nærmest stasjonen.

«Historien om Nauru kunne vært oppdiktet, som en liknelse eller en fabel. Men dessverre er det ikke slik.» (Luc Folliet, Nauru, l’île dévastée. Comment la civilisation capitaliste a anéanti le pays le plus riche du monde, 2009).

Nauru, ei øy i Stillehavet, liten og rund. En øystat, litt over 20 kvadratkilometer, rett ved ekvator og datolinja. Nærmeste land er Kiribati, i nord ligger Marshalløyene. Nauru ligger i Mikronesia, som sammen med Polynesia og Melanesia utgjør Oseania. Verdensdelen består av rundt 7500 øyer hvorav 2100 er bebodde. På Nauru bor det nå 11500 mennesker.