Bølgende åser, dype daler og høye fjell, middelalderbyer på toppene, døsige turkise innsjøer og brede langsomme elver nede på slettene – det er Umbria, «Italias grønne hjerte» som regionen blir kalt etter nasjonalpoeten Carducci. Når jeg årlig ankommer Orvieto etter en times togtur fra Roma og blir hentet av vennene mine som driver gård på høydedraget midtveis på den svingete veien til Todi, er det nesten som å komme opp i den norske fjellheimen. Så friskt dufter det, og himmelen åpner seg uendelig. I dette fruktbare og til dels ville landskapet levde Frans av Assisi (1181–1226).

Så skulle det altså skje igjen: forskernes alarm angående klima- og naturkrisen overskygges av en annen krise som oppleves mer akutt. Med angrepet på Ukraina sørget Putin for at den nye delrapporten fra FNs klimapanel ble en annenrangs sak, for spesielt interesserte, slik det vel må være når det utkjempes en fullskala krig midt i Europa.

Her forleden var der sådan et mærkeligt lys over himmelen. Et orange skær i det grå, som om solen var på vej ned. Men det var kun eftermiddag. Skyerne hang mørke og tunge ude over markerne, det så ud som om det snart ville begynde at regne. Lyset flimrede. Og hele tiden, dette mærkelige orange skær. »Det kommer fra Californien,« sagde Mikael, da vi stod ved siden af hinanden med indkøbsnettene i hænderne og så ned mod vandet. »Fra alle brandene derovre.«

Torsdag d. 24. februar, på invasionens første dag, krydser jeg Storebæltsbroen. Hvordan ville her se ud, hvis Danmark var i færd med at blive invaderet? Ville udbrændte tanks spærre vejbanerne mellem Fyn og Sprogø? Eller ville de lave kørebroer være sprængt i luften? Eller tænk, hvis højbroens to gigantiske pyloner var styrtet sammen i et bombeangreb fra luften, reduceret til forvredne betonkonstruktioner, der anråbende rejste sig mod himlen, mens de hældende vejbaner førte lukt i havet 20 meter nede. 

Er krigen i Ukraine begyndelsen på Tredje Verdenskrig? 

En verdenskrig kan være mange ting. Vi lever i en verdenskrig med naturen, der spænder fra Nordpol til Sydpol. Vores våben er olie og gas. Naturens våben er stigende temperaturer, smeltende ismasser, oversvømmelser, skovbrande, tørke, insekternes forsvinden. Fronten er alle steder. Det er en verdenskrig, der rækker fra Antarktis til din altankasse. 

Vi lever også i en verdenskrig mellem de rige og de fattige. De riges våben er skatteunddragelse, finansielle spekulationer og underbetaling af arbejdskraft. De fattige har ingen våben, undtagen i de lande, hvor der endnu er demokrati, og fagforeninger og politisk opposition er mulig. 

Den nederlandske Shell-dommen er ei heimelekse til verdas olje- og gasselskap.

Ensomhetens tidsalder

«There are no dewdrops on spiderwebs on Mars, Elon Musk, there are no spiders, no birdsongs, no autumn leaves […] No hum of bees, no song of sparrows, no sound of hoofbeats nor of streams or rainfall, no shade from oaks, no snow on peaks, no footprints on sand, bird or lizard or human, no wood, no clay, no shell, no flower, nothing to eat, to breathe, to plant, to reap.» (Rebecca Solnit på sosiale medier den 7. november 2021).

Illustrasjonen til teksten var et bilde av duggdråper på bakken, ved siden av kvist og gress. Ordene hennes bragte meg straks til en sommer noen år tidligere, da jeg var på Svalbard for å gjøre feltarbeid til et prosjekt om rødsildrer. Nesten fra øyeblikket jeg ankom øyriket, mens jeg passerte de gråbrune sagtannfjellene og skiltet under flyets vinge som advarte mot å gå under, lengtet jeg hjem igjen til mine egne østlandske trakter; til skumring og skog, lukten av hegg, syriner og varm granbar, lyden av surrende bier og kvitrende småfugler, synet av flagrende tistelsommerfugler i skjærsminbuskene.

Våre argentinske venner kjemper daglig sin kamp mot Equinor. I mange år har Equinor drevet med fracking – den verste formen for utvinning av fossile brensler som er ulovlig i Norge og Europa – på urbefolkning sitt territorium i Vaca Muerta. Nå skal Equinor også ta kystlinjen, det fikk begeret til å renne over. Tusenvis er i gatene i protest mot det de kaller «et åpenbart eksempel på ny-kolonialisme» av Equinor. De kjemper en desperat kamp og sendte ut et globalt «call to action» hvor 60 organisasjoner i 20 land kom sammen under banneret «Global Coastline Rebellion» på rekordtid for å demonstrere mot Equinor. Extinction Rebellion samlet våre aktivister i tre norske byer i solidaritet med det argentinske folk og deres økosystem. Her er et lite utsnitt fra Gitte Sætres video fra aksjonen, A Global Army of Cleaners:

Den tyske grunnlovsdomstolen viser vei i en komplisert juridisk klimafloke.

Jeg vokste opp med to klimakatastrofer. Den ene var Tsjernobyl-ulykken i 1986; det var en menneskeskapt katastrofe som kom til å påvirke naturen mer enn vi hadde kontroll over. Jeg husker hvordan det ble målt becquerel i rein- og sauekjøtt her i Norge, over 200 mil unna episenteret. Jeg husker tanken på at den rene naturen ikke var ren lenger, at det gjemte seg noe usynlig og menneskeskapt og farlig rundt oss og i oss.

Det foresvever meg at overfor vemmelseskrisen vis-à-vis politikersjiktet, er det beste dagens samfunn kan gjøre å ta pause for å tenke gjennom grunnlagsspørsmål. Man må innvilge seg selv tid til en forfatningsdebatt, som kan gli over i en undersøkelse av verdensformatet. Formodentlig skjuler det seg et globalt ubehag i den allmenne hoderystingen over det politiske personalets utilstrekkelighet, et ubehag som ennå ikke har funnet sin form.

Nylig ble det kjent at Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har tatt det norske klimasøksmålet til behandling. Det blir den tredje klimaklagen på EMDs bord. Domstolens behandling av sakene vil bli en milepæl i spørsmålet om klima, menneskerettigheter og vår felles fremtid.

Jeg tenker stadig oftere at den store gleden i et lesende liv er å få lese bøker om igjen – å omgi seg med et knippe verk som har satt spor i en, og som får utvidet betydning for hver gang man vender tilbake til dem. Ikke til forkleinelse for tradisjonens rikdom, eller for strømmen av nye utgivelser; det er så mye man uansett ikke får lest.

Ett år er gått siden Høyesterett ga grønt lys for mer oljeleting. Klimasøksmålet var et nederlag for fremtidige generasjoners rettigheter, men tap skal snus til seier når vi klager Norge inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen.

Hva kan en hund formidle gjennom sitt vesen?

Ett år etter klimasøksmålet i Høyesterett er det på tide å re-aktualisere debatten. Året skal snart avsluttes, og ettersmaken av klimatoppmøtet i Glasgow (COP26) betrygger oss ikke. Her står vi igjen med (minst) tre spørsmål: