Tekst&foto: Elisabeth Eide /

Maurtuen (også kalt COP26) er nå overfylt, journalister og andre som kan, blir oppfordret til å jobbe hjemmefra. Utenfor Blue Zone tetter aktivister rekkene. Tirsdag rådde urfolk fra Latin-Amerika grunnen. Tallrike politifolk grep ikke inn. Ropene mot Bolsonaro nådde ikke delegatene, slusene innover mot møtelokalene er for mange og lange.

Selvom vi ikke ved, hvor vi ender, bliver vi nødt til at vide, hvor vi gerne vil hen. Kim Stanley Robinsons forfatterskab blander science fiction, alternativ historie og utopisk tænkning i en række uforglemmelige værker, der gennemlever, søger og skaber de muligheder og handlerum, der åbner sig, når vi fortæller historier.

«Hvordan kan vi bli gode forfedre?» spør samfunnsfilosofen Roman Krznaric i boken Hvordan tenke langsiktig. Svaret ligger i bokens tittel: vi må lære oss å tenke langsiktig. Krznaric presenterer seks måter å tenke langsiktig på, og en av disse er at vi må utvikle en ydmykhet for dyptiden.

Til alle tider og over alle hav har mennesker flyttet på seg, alt etter hvor det er mulig å leve, hvor de kan få mat til sine barn og hvor de kan få jobb. 

Er det ikke historieløst å tro at vi kan endre det faktum at mennesker kommer til å fortsette å flytte på seg?

Gjør vi ikke det samme med flyktningenes krise som vi har gjort med klimakrisen – skyver den foran oss og overlater til våre barn å rydde opp?

DYRUM
deling og drøfting av dyrisk informasjon

GRYTEKLAR
Hvis jeg kunne velge vil jeg heller kjøres gjennom natt og dag, enn å ha en grense på åtte timers transport til slakteriet.

GISSE
Mennesker ville kjørt dyr til slakteri i evigheter hvis det ikke fantes makslengde. Tusenvis av dyr til Dustistan, lass på lass fra Indre Snyterud til Ytre Fjompefjord. Sånn driver de på for å få ned produksjonskostnadene. I Nord-Norge kan det være rett med ekstra kjøretid til slakteriene, for der kan det ta mer enn åtte timer.

Jeg skriver og skriver om viktige tema. Jeg bryr meg om denne verdens utfordringer. Men den litteraturen som «vekket» meg kan i korrekthetens tid virke sjokkerende. I dag setter vi gjerne «problemer under lupen», også i en god del barne- og ungdomslitteratur. Men en del av det jeg leste var det litteraturvitere kaller «kiosk-litteratur». Lærdommen er kanskje at all litteratur har potensialet til å inspirere og å få oss til leve oss inn i større verdener?

Samfunnet vårt lider på alle nivåer under meningskriser og overbelastninger som vi har glemt å forstå som metafysiske. Den raske teknologiske utviklingen og framskrittene i fysikken og de andre naturvitenskapene var opprinnelig ment å redusere problemene våre her på jorda, eller befri oss fullstendig fra dem, men vi ser nå at de ikke nødvendigvis bringer oss videre.

Det siste tiåret har nyhetsmediene i økende grad blitt fylt opp av oppslag som dokumenterer naturkrisen verden står i. Krisen rammer oss mennesker, men i enda større grad rammer den andre arter.  

Gjennom hele sitt forfatterskap har Sidsel Mørck (f. 1937) hatt et skarpt blikk for petroleumskulturens skyggesider. Maktmisbruk og miljøødeleggelser framstilles som to sider av samme sak, og i den engasjerte litteraturens rom presser samvittighetens stemme seg fram.  

Antropologen Runar Døving foreslo en gang å ta med skolebarn på ekskursjon til et slakteri i stedet for Norsk Folkemuseum. De kunne jo ha godt av å vite hvor salamien på matpakken og kjøttdeigen til fredagstacoen kom fra. Dersom dette eksperimentet hadde vært gjennomført, er det ikke utenkelig at de hadde kommet tilbake på skolen ikke som nasjonalister, men som vegetarianere. 

I forrige uke skaffet den norske statskassa seg hundretusener av kroner gjennom kraftige bøter for sivil ulydighet. For Extinction Rebellion var dette en framgangsmåte for å understreke at menneskeheten og klodens livsgrunnlag er i ferd med å ødelegges.

De som vil forlenge fossilalderen, og som spesialiserer seg på tilslørende budskap, slipper derimot å sette seg ned ved oljedepartementets inngang. Den internasjonale olje- og gasslobbyen møter isteden åpne dører, og har som sin like bare militær- og medisinindustrien. Men de har noe felles med miljøaktivister: Det er mye som står på spill.

(Eg har gått i ei slags felle.

It`s called a human trap.
Rulletrapp.
Det mest underlege, er
at eg etterpå skulle ønske at eg ikkje hadde revet meg laus.
Villdyr. Viljelaus. Vaniljesaus.

Kvar er du når du ikkje er inni tankane mine?

Du sagar hol i rommet, slik at stjernene kjem inn.
Så bråkar du med slagborren. Stillheita
som budde inni natta, blir flerra opp.
Snart er taket borte.
Du stoppar ikkje.
Til slutt tek du restane av rommet og puttar i svarte søppelsekkar.
Du knyt knute på sekkane, som om du var redd for at rommet skulle freiste å kome ut.
Så set du deg ned på golvet, og
ser på skogen rundt deg.
Den gamle mursteinspipa, er ein monolitt bak ryggen din.

Habitat.
Eg fyrer opp i omnen.
Snart står sola opp, og
når eg vaknar er du ikkje her.)

Mens jeg satt og skrev denne teksten, kom beskjeden om at LO-leder Hans-Christian Gabrielsen var død. Nyheten traff oss, kollegaene hans, som en knyttneve i magen. Ikke bare var han vår fremste tillitsvalgte, lederen og sjefen vår, han var først og fremst en fagforeningskamerat, som til tross for sine 1,95 på strømpelesten sto i øyehøyde med alle han møtte.

Å sette seg ned kveldstid for å skrive, kan under slike omstendigheter være nokså krevende. Det ble ikke noe lettere av at jeg opprinnelig hadde tenkt til å skrive om nettopp sorg. Jeg ville at denne teksten skulle handle om viktigheten av, men også begrensningen i, det å kjenne på sorg over det som skjer med jorda vår, med utgangspunkt i Svante Bäckströms roman Så höjer sig landet. Hans-Christians brå død ble en veldig fysisk og konkret påminnelse om det jeg hadde tenkt skulle være et slags hovedpoeng: at det er viktig å ta seg tid til å kjenne på tristhet og å sørge, men at sorgen ikke er tilstrekkelig. Vi tenker ofte på den som en fase man må gjennom, men ikke noe blivende sted – i alle fall ikke dersom målet er å kunne handle på en framtidsrettet måte, i fellesskap med andre.

I en stadig mere polariseret verden har vi vænnet os til at tænke i “os” og “dem”. “Dem” er alle de fremmede, som vi hverken vil leve eller kommunikere med og slet ikke orker at forstå. De skal ikke trænge sig på i vores verden, men passe sig selv i deres egen. 

Men der er stadig et stort “vi” i politik. Den globale opvarmning rammer os alle sammen. Hvis vi ikke kan blive enige med hinanden om at ændre alle de aktiviteter, fra udvinding af olie og kul til spisevaner, der øger atmosfærens indhold af CO2, så farvel til en tålelig fremtid. Vi må være lige så globale, som den opvarmning, der truer os. 

Reaktionerne på sommerens klimakatastrofer får mig imidlertid til at tvivle på den fortsatte eksistens af et sådant samlende “vi”. Jeg tror, at der er ved at blive skabt et nyt skel, nemlig mellem “os” og “jer”.

Alle ting rundt mennesket er produsert et sted og skal sorteres og kastes et sted, samles i forskjellige søppelberg langt unna. Like deilig som å kjøpe noe nytt, er det å rydde bort noe gammelt, kjøre til korpsets loppemarked med en henger med møbler og klær, å vite at restene fra markedet kjøres i trailere til land lenger nede i Europa og kommer til nytte der, er det plass til nye gjenstander i stuene her. Alle mennesker har noen gjenstander rundt seg, og plagg på seg, alle mennesker må spise mat for å overleve, må tisse og bæsje den ut. I størstedelen av verden forsvinner kroppens avfall fra bevisstheten idet knappen på toalettet trykkes ned og ti liter vann skyller avføringen bort. Vannet etterlater doskålen hvit og innbydende til den neste som må bæsje eller bare kaste fra seg noe snytepapir, kunne vært brukt til så mye annet. Jeg prøvde . ikke tenke på det mens jeg håpet det snart kom et alternativ til vannklosettet, kom det snart, ville det komme våtservietter som kunne oppløses til luft etter bruk, bare forsvinne helt, kom det snart.