Tekst&foto: Elisabeth Eide

Jean Baptiste fra Bourgogne-regionen står rett utenfor slusene som leder inn mot selve klimatoppmøtet. Delegater, observatører og presse viser sine adgangskort, og dagens godkjente negativ Covid-test på mobiltelefonene før vaktene slipper dem forbi. Jean-Baptiste strekker de lange armene sine i været. I forlengelsen av dem en plakat med tekst på begge sider slik at de travle ikke skal unngå å se budskapet hans: «Stopp fossilt brensel nå». «Stopp klimaforbrytelser!» 

Tekst&foto: Elisabeth Eide /

Maurtuen (også kalt COP26) er nå overfylt, journalister og andre som kan, blir oppfordret til å jobbe hjemmefra. Utenfor Blue Zone tetter aktivister rekkene. Tirsdag rådde urfolk fra Latin-Amerika grunnen. Tallrike politifolk grep ikke inn. Ropene mot Bolsonaro nådde ikke delegatene, slusene innover mot møtelokalene er for mange og lange.

Selvom vi ikke ved, hvor vi ender, bliver vi nødt til at vide, hvor vi gerne vil hen. Kim Stanley Robinsons forfatterskab blander science fiction, alternativ historie og utopisk tænkning i en række uforglemmelige værker, der gennemlever, søger og skaber de muligheder og handlerum, der åbner sig, når vi fortæller historier.

«Hvordan kan vi bli gode forfedre?» spør samfunnsfilosofen Roman Krznaric i boken Hvordan tenke langsiktig. Svaret ligger i bokens tittel: vi må lære oss å tenke langsiktig. Krznaric presenterer seks måter å tenke langsiktig på, og en av disse er at vi må utvikle en ydmykhet for dyptiden.

Til alle tider og over alle hav har mennesker flyttet på seg, alt etter hvor det er mulig å leve, hvor de kan få mat til sine barn og hvor de kan få jobb. 

Er det ikke historieløst å tro at vi kan endre det faktum at mennesker kommer til å fortsette å flytte på seg?

Gjør vi ikke det samme med flyktningenes krise som vi har gjort med klimakrisen – skyver den foran oss og overlater til våre barn å rydde opp?

DYRUM
deling og drøfting av dyrisk informasjon

GRYTEKLAR
Hvis jeg kunne velge vil jeg heller kjøres gjennom natt og dag, enn å ha en grense på åtte timers transport til slakteriet.

GISSE
Mennesker ville kjørt dyr til slakteri i evigheter hvis det ikke fantes makslengde. Tusenvis av dyr til Dustistan, lass på lass fra Indre Snyterud til Ytre Fjompefjord. Sånn driver de på for å få ned produksjonskostnadene. I Nord-Norge kan det være rett med ekstra kjøretid til slakteriene, for der kan det ta mer enn åtte timer.

Jeg skriver og skriver om viktige tema. Jeg bryr meg om denne verdens utfordringer. Men den litteraturen som «vekket» meg kan i korrekthetens tid virke sjokkerende. I dag setter vi gjerne «problemer under lupen», også i en god del barne- og ungdomslitteratur. Men en del av det jeg leste var det litteraturvitere kaller «kiosk-litteratur». Lærdommen er kanskje at all litteratur har potensialet til å inspirere og å få oss til leve oss inn i større verdener?

Samfunnet vårt lider på alle nivåer under meningskriser og overbelastninger som vi har glemt å forstå som metafysiske. Den raske teknologiske utviklingen og framskrittene i fysikken og de andre naturvitenskapene var opprinnelig ment å redusere problemene våre her på jorda, eller befri oss fullstendig fra dem, men vi ser nå at de ikke nødvendigvis bringer oss videre.

Det siste tiåret har nyhetsmediene i økende grad blitt fylt opp av oppslag som dokumenterer naturkrisen verden står i. Krisen rammer oss mennesker, men i enda større grad rammer den andre arter.  

Gjennom hele sitt forfatterskap har Sidsel Mørck (f. 1937) hatt et skarpt blikk for petroleumskulturens skyggesider. Maktmisbruk og miljøødeleggelser framstilles som to sider av samme sak, og i den engasjerte litteraturens rom presser samvittighetens stemme seg fram.  

Antropologen Runar Døving foreslo en gang å ta med skolebarn på ekskursjon til et slakteri i stedet for Norsk Folkemuseum. De kunne jo ha godt av å vite hvor salamien på matpakken og kjøttdeigen til fredagstacoen kom fra. Dersom dette eksperimentet hadde vært gjennomført, er det ikke utenkelig at de hadde kommet tilbake på skolen ikke som nasjonalister, men som vegetarianere. 

I forrige uke skaffet den norske statskassa seg hundretusener av kroner gjennom kraftige bøter for sivil ulydighet. For Extinction Rebellion var dette en framgangsmåte for å understreke at menneskeheten og klodens livsgrunnlag er i ferd med å ødelegges.

De som vil forlenge fossilalderen, og som spesialiserer seg på tilslørende budskap, slipper derimot å sette seg ned ved oljedepartementets inngang. Den internasjonale olje- og gasslobbyen møter isteden åpne dører, og har som sin like bare militær- og medisinindustrien. Men de har noe felles med miljøaktivister: Det er mye som står på spill.