Her. Nesten i bunnen av ei nordvendt li, ti meter fra et lite tjern, står ei eldgammal gran. Den har et mosekledd skjørt, den strekker seg mot himmelen. Den har slutta å telle årringene sine, men røttene graver seg stadig bortover og ned, grana søker næring, den lytter. Drapert over grankvistene: meterlange gulgrå tråder. Rundt trådene finnes korte, tynne utstikkere, tett i tett – de ligner girlander, uten tydelig festepunkt. Det er huldrestry, skjegglav, de vokser i mengder. Her finnes nok lys og fuktighet. Lufta er den samme, den endrer seg ikke, den følger årstidene. Og huldrestryen vokser og sprer seg. Les mer «Dette stedet finnes, eller: En gravskrift / Malin C. M. Rønning» →

Som en rar og uvitende utenforstående blir jeg møtt av lokale kvinner. Disse kvinnene er lærere, kulturarbeidere, jordmødre, sykepleiere, politikere, forskere, eller med viktige politiske eller administrative jobber.

Jeg reiser ganske ofte i Arktis, til steder som Kárášjohka, Deatnu, Guovdageaidnu, Sirbmá, Ohcejohka, i Sápmi, Emmonak og St. Marys i Alaska, og Iqaluit eller Mittimatalik i Nunavut, i Nord-Canada.

Bjørgulv Braanen foreslår i sin kommentar om klimasøksmålet 14. november å stille mitt utsagn om at vi ikke har noe demokrati å ta vare på hvis kloden går under, på hodet: «Hvis vi ikke har velfungerende politiske systemer, vil vi være ute av stand til å løse klimakrisa og redde kloden.»

   Det er jeg enig i. Derfor tar jeg avstand fra dem som betrakter ettpartistaten Kina som et klimapolitisk foregangsland. Pek ikke på demokratiet, pek i stedet på kapitalismens vekst- og profittimperativ når hinderet for å løse krisen skal identifiseres. Å gå inn for demokrati fremfor alternativene, er den enkle biten. Den vanskelige gjelder praksis: hvor godt ligger et demokrati som det norske an til tidsnok å gjøre det som trengs? 

Dag 1

Umiddelbart før midnat blev jeg kørt ind til operationsstuen, hvor jeg fik besked på at kravle ud af sengen, og op på den specielle operationsbriks, en seng med form som et strygebræt.

              Nogle minutter senere kom en læge, der præsenterede sig som narkoselæge, Dr. Ruby.

              Hans første handling var at tømme min mavesæk for indhold ved hjælp af en temmelig stiv slange, hvis forreste ende i min erindring havde form som et krokodillenæb. Indgrebet blev udført skånsomt og med mange venlige ord.

Høyesterett får neppe siste ord om verken § 112, oljeleting i Barentshavet sørøst, internasjonale menneskerettigheter eller oljebyråkratenes skandaløse opptreden.

Rettsforhandlingene i klimasøksmålet er over. De 16 høyesterettsdommerne har logget seg av for godt. På grunn av pandemien har forhandlingene ikke funnet sted i plenumssalen i Høyesteretts hus, men i stedet har dommerne deltatt fra hver sin datamaskin. Høyesterett har altså gått digitalt, men – får man tro – neppe viralt, for syv dager i retten er ganske tørre greier å se på.

På ettermiddagen kom en jeger til leiren, svetteosen sto ut av pelsen etter den lange skituren. Vi satte oss med han rundt bålet, bød han drikke og tørka kjøtt. Han hadde funnet Bjørnen en halv dag fra leiren, i et bo djupt i skogen ved ei islagt elv. Hva skal vi kalle ham, spurte vi. Storebror, sa jegeren. Jeg vil vi skal kalle ham Storebror. Fra da av sluttet vi å nevne Bjørnen ved dens rette navn for å skydde oss fra krafta. Vi satt oppe i mørket og matet flammene mens vi snakket varsomt om Storebror og om hvordan alt skulle skje. Er Storebror ringet inn, spurte vi jegeren. Jeg har gjort det selv, sa jegeren, tre dager var jeg med ham, snevret inn ringen rundt boet hver dag.

Les mer «Bjørn / Sigbjørn Skåden» →

«Vi må si sannheten». Disse ordene stod på et av bannerne under de store klimademonstrasjonene nylig. 

Klodens økosystemer har reagert med naturhistorisk unntakstilstand for mennesket. Politikerne har ennå ikke tatt konsekvensene av nødsituasjonen, av frykt for populistene.  

Men sannheten om miljøsammenbruddet står ikke til forhandling, ikke på noe nivå av språket. Jeg kursiverer setningen fordi det er etablert en besynderlig form for «synsefrihet» det siste tiåret. Den løsaktige «synsefriheten» skal fremstå som demokratisk og tolerant, mens den i miljøsaken blir en bedragersk og innbilsk kunnskapsløshet. / Den gode forskningsnyheten er at kloden vil reagere raskt på reduserte CO2-utslipp.

Over engen sejler frøfnuggene, græsset er højt, insekterne fanger frøene, frøene fanger lyset. Du er blomster, siger manden fra varevognen til servitricen på Cafe Sirius i Nord Vest, hvor jeg plejer at drikke min kaffe, Nord Vest is the best, siger du og smiler et smil fra the Wild West, og servitricen forstår ikke det med blomsterne, det er noget med Skandinavien, der er ingen, der giver ved døren. Eller dørene skulle det være. De står ikke og blafrer i vinden, nej, nej, men en kronevirus finder sin vej.

Les mer «Billens lov / Ida Monrad Graunbøl» →

/ Fotocollage, «Vindu over endring» av Cecilia G. Salinas

Kimen til håp ligger i gammel kunnskap. Jeg ønsker å tro at det ligger bærekraftige løsninger i forståelsen av plantasjetidsalderen.

Da jeg var barn tilbrakte jeg lange somrer på gården til min bestemor i Nord-Argentina. Gården lå i utkanten av utkanten; midt i et flatt myr- og skoglandskap. På 1980- og 1990-tallet snakket ikke min bestemor om klimaendringer. Hun var opptatt av de sykliske værendringene, av dyras, skogens og jordsmonnets helse. Hun snakket ikke om mangfold, om økosystem, om klima, om tarmhelse, om å drifte miljøvennlig eller legge til rette for stort biomangfold. Hun snakket heller om hvordan alt som lever, på språket guaraní “opamba’e oikovéva”, måtte passes på. Hun var opptatt av sameksistens av planter, dyr, mikrober, luft, vind og vann. Takket være den dypgående sammenkoblingen og det unike samspillet mellom planter, dyr, vær, steiner, vann og mennesker, ble liv skapt.  Alt på jordkloden hadde en rolle å spille. Hun observerte naturen og med tålmodighet, før hun handlet. Omgivelsen lærte min bestemor at hvis hun tuklet med noe, ville det ha langsiktige positive og negative konsekvenser. De negative konsekvenser ville dessverre komme til syne når hun var minst forberedt.

I en teppebelagt konferansesal i Stockholm sitter rundt 150 tannleger en lørdag ettermiddag i mai 2019 og gråter. Jeg sitter på første rad, og har lagt strikketøyet i fanget. Pinnene hviler i hendene. Omgivelsene har sløret seg til av tårer, og jeg hører hvordan små snufs blander seg inn i stillheten etter applausen for foredragsholderen, Pascal Magne; en ydmyk, ganske liten, elskelig og religiøs mann fra Sveits ikledd stripete dress og runde briller, som bortsett fra å undervise ved University of Southern California, forske, videreutvikle odontologien og holde kurs i hele verden, er opptatt av å tegne for å tilnærme seg det naturlige. Han bruker også tegning i undervisningen slik at fremtidige tannleger kan omfavne den visuelle persepsjonen i sitt videre arbeide i munnen. Les mer «Kollektiv rørelse / Kjersti Anfinnsen» →

Onsdag, i dag, en begivenhetsrik dag, den mest begivenhetsrike siden bringebærene lodnet og modnet ved uthuset, en dag for dagboken. Ja.
…..Jeg temmer minuttene. Jeg har kontroll, han kommer tolv, og de, besøket, de kommer tolv, de kommer som de sa, de kommer som de skal. Jeg ser i kikkerten, jeg ser på klokken, og jeg ser sytten, jeg temmer sytten minutter. Besøket, der er de. Jeg ser dem, de plasker bortover, båten siger og plasker, de bruker ikke bensin, og de nærmer seg, de runder odden. Pusten skraper i halsen, den gamle halsen, jeg puster ikke som på bryllupsdagen lenger, jeg puster som en kone, og jeg temmer minuttene, seksten minutter nå, jeg har seksten.

Les mer «Førsteinspektør innen fagområdet planter / Ellen Emmerentze Jervell» →

Elisabeth Eide (tekst og foto)

Landskapet er nakent, gulbrunt og steinete; knapt et tre er å se. Til landsbyen Pestay Kalan kommer du bare i sakte fart via knudrete veier, gjennom piplende bekker og langs stupbratte, nakne åsrygger. Her ivaretar kvinnene spirer til liv i små kjøkkenhager, der frø skal bli til nyttige trær i det karrige landskapet.

Les mer «Afghanske kvinners kraft» →

Jo mer kunnskap vi har om selve klimaendringene så vel som deres alvorlige, gjennomgripende, irreversible og langvarige konsekvenser, dess tydeligere blir det at vi sammen må bære det moralske ansvaret for klimaflyktningkrisen. Dette skyldes at dagens planetære klimakrise er menneskeskapt.

I lys av kunnskapen om klimakrisen er dessuten alle mennesker moralsk sett berørte parter når det gjelder denne krisens konsekvenser, herunder folk som må flykte fra sitt hjemsted på grunn av klimaendringene.

Les mer «Klimaflyktninger på en begrenset klode / Odin Lysaker» →

Våren 2020: Ut av hjemmekontorene for å sanke ramsløk

Populasjoner med ramsløk rives opp fra jorda i naturreservater for å bli til ramsløkspesto og ramsløksmør. Et bilde i avisen viser bakken i Ekebergskråninga i Oslo rasert etter at matentusiastene har vært på besøk. Artsdatabanken, et verktøy opprettet for det biologiske mangfoldets gode, brukes for å finne fram til områder med ramsløk. På nettsidene legger biologer og lekfolk inn artsobservasjoner, og etterpå kan alle kikke på kartet og se hvor populasjonene finnes. 
…..Ramsløken lokaliseres, plukkes og spises. Om området er fredet eller ikke, ser ikke ut til å spille noen rolle. Å la ramsløken stå, ville for noen være det samme som å la den gå til spille, eller å overlate den til andre sankere. Da kan en likegodt plukke den selv?

Les mer «Korona som en kuriositet? / Kathleen Rani Hagen» →

Les mer «Mulighetenes tid / Freddy Fjellheim» →