Biologiprofessor og klimaforsker Dag O. Hessen leder CBA Senter for biogeokjemi i Antropocen og har skrevet en lang rekke populærvitenskapelige bøker, blant annet Verden på Vippepunktet – Hvor ille kan det bli, som vant Brageprisen i 2020 og LIV – Historien om universets mest spektakulære oppfinnelse, samt den internasjonale utgivelsen The Many Lives of Carbon.

Når status skal gjøres opp for norsk politisk konsensus under klimaomveltningene kan de s.k. Arendal-debattene bli stående som et historisk eksempel på hvor lett våre politiske ledere unngikk å sette dagsorden for en livsødeleggende naturkrise. Fortapte i konkurrerende tiltak for å løse strømkrisen og sikre verdensfreden – intet mindre – står enda en gang politikere fram som medialydige skuespillere. Haster det med en parlamentarisk nødreform som beskytter våre politiske partier mot seg selv, f.eks. med et 2. kammer bestående av miljø- og klimaforskere og sivilsamfunnets organisasjoner, med den ene hensikt å kontrollere at alle vedtakene i Stortinget er underordnet Grunnlovens $112, miljøparagrafen?

Longread 9-10 days

Omtrent på samme tidspunkt kunne en lederartikkel i Washington Post bekrefte at de siste fire tiårene har oppvarmingen av Arktis gått fire ganger raskere enn i resten av verden. / Syndeflod kunne være en historisk korrekt betegnelse, om vi blikker tilbake til Gilgamesj, Manu og Noahs ark.  «Søvngjengeriet mot katastrofe», var de rammende ordene til FNs generalsekretær. Lederartikkelen fra WP er viktig fordi den liner opp flere gjensidig bekreftende forskningsrapporter om skrekken som venter oss, alt mens debattene raste om en symbolsk hvalross, strømpriser, fotball og ferietenkning, året rundt.

Amarâq liegt am Ende der Welt, es ist ein Ortschlucker: ein Ort, der einen ebenso verschluckt wie den Ort, an dem man sich befindet; der vorgibt, weniger ein Ort zu sein als vielmehr ein Eingang zu einem Ort, den man nicht wieder verlassen kann, sobald man ihn betreten hat, denn der Eingang ist kein Ausgang. 

Er vi kommet dit at man ikke kan kjempe for den tause majoriteten uten å bli stemplet som anti-demokratisk?

Av Jonas Kittelsen, talsperson for Extinction Rebellion

En regntung mandag etter sommerferien var det endelig klart for møte i Extinction Rebellion (XR) Ung. En ung gutt tar ordet: «Mamma viste meg nylig dette. En statsviter mener at XR bruker krigsmetaforer for å tilsidesette demokratiske spilleregler til fordel for et ekspertstyre.» Ei tenåringsjente sier lattermildt: «Er det mulig å være så på bærtur? Vi bør invitere ham til et XR Ung-møte for å gi han en reality check, ass.» Vi går raskt videre fordi anklagene føltes så virkelighetsfjerne at vi har viktigere ting å bruke energi på. 

En ganske almindelig september i det tredje årti i det tredje årtusinde ser sådan ud: 

Nyhedsmedierne fortæller, at Europa gennemlever sin værste tørke i 500 år. Høstudbyttet falder dramatisk. I Italien er soja-, majs og rishøsten ødelagt og en tredjedel af landbrugsproduktionen truet.  

Californien oplever sin værste tørke i 1200 år, Kina den værste nogen sinde. I Pakistan regner det derimod, otte gange mere end normalt. En tredjedel af landet er oversvømmet, 1.350 mennesker døde, 1 million hjem ødelagte, 33 millioner flygtet fra vandmasserne. 

It’s going to be our common commitment to a viable life – or barbarism

Nær Alamogordo, New Mexico, 16. juli 1945, klokken 05.30, detonerte den første atombomben. En mer avgjørende hendelse enn vi egentlig helt skjønner, og som har gått inn i historien som «Trinityprøvesprengningen». Startskuddet for en ivrig og overentusiastisk aktivitet som fortsatt foregår. Det skal vi ha, ingen annen art på planeten har vært i nærheten av å komme opp med tilsvarende, og der ligger vel også noe av grunnen til at så pass mange tullinger mener menneskets overlegenhet er bekreftet.

1. Den posthume tilstand

Vår tid er tiden da alt tar slutt. Vi har sett moderniteten, historien, ideologiene og revolusjonene ta slutt. Vi har vært vitne til hvordan fremskrittet litt etter litt har tatt slutt, og med det fremtiden forstått som løftets, utviklingens og vekstens tid. Nå ser vi hvordan ressursene tar slutt: vann, olje, ren luft – og hvordan økosystemene og deres mangfold forsvinner. Vår tid er definitivt tiden da alt tar slutt, inkludert tiden selv. Vi er ikke i tilbakegang. Enkelte vil si at vi er i ferd med å utarmes eller utryddes. Kanskje ikke som art, men som sivilisasjon basert på utvikling, fremdrift og ekspansjon. 

         Pressen, de akademiske debattene og kulturindustrien konfronterer oss daglig med nødvendigheten av å se oss selv i lys av tiden som renner ut, og tidens ende. Vi leter etter planeter i andre solsystemer. De som oppdager dem, blir det tjueførste århundres Columbus og Marco Polo. Filmheltene erobrer ikke lenger Det ville vesten, men planeten Mars. Noen har i god tro allerede kjøpt billett til reisen. Man er i gang med å tegne opp fluktruten, og rikingene på vår avgrensede planet står allerede i kø. 

Som eremitt og gåsefarmar ved den ytterste grensa for kor mennesket kan bu, i ei tidssone som ligg ein god time framfor sine nye landsmenn, har den gamle raddisen Johan Reichenau Zamora gått rundt og forsømt seg sjølv og samtidig opna seg for nye tankar. I staden for å bera vidare på historisk skuld og skam prøver han å finna noko nytt å tru på, noko med ei historie som ikkje ber med seg lik i lasta. Tilsynelatande ikkje. Ikkje like mange lik i lasta.

Ved kjøkkenbordet i Eremitasjen sit han og held dommedag over seg sjølv. Hos Tyskarten Johan Reichenau viser sjølvransakinga seg ved at han blir einebuar og kler seg i sekk og oske. I si ytre framtoning ifører han seg si indre skam og innett anger, bot og betring. Han ser ut som ein sjølvpiskar, ein mann i krise, ein mann som veit at han har gjort uoppretteleg feil, og vil visa det for all verda. Og som tenker: Når eg har gjort ein feil, må det motsette av feilen vera det rette?

Ecologist and philosopher David Abram is widely renowned for his books on nature, language and perception. Drawing on the philosophical tradition of phenomenology and traditional oral cultures and their practices. In 2014 he held the Arne Naess Chair in Global Justice and the Environment at the University of Oslo. We met him in his home outside Santa Fe, New Mexico.

Jeg elsker de åpne landskapene som bretter seg ut utenfor togvinduet mitt, her jeg farer miljøvennlig nedover i Europa. «Hvem trives vel ikke i best i öppna landskap», spør jeg meg, og smiler med tanke på den ene setningen som alltid skurrer lett skandaløst når Lundells klassiker brukes som allsang: «Där bränner jag mitt brännvin själv…».

Men så melder brått en annen forstyrrende og skyggefull tanke seg, som et svar på mitt indre retoriske spørsmål: «Den som må søke dekning.» Hun trives dårlig der ute på marken. Han som søker skjul, må gjøre seg ubemerket, usynlig, for å overleve.

Transcript: Presentation taped in Albuquerque, NM at the University of New Mexico during the American Solar Energy Society’s 51st Annual Conference, June 21, 2022.

It’s difficult to overestimate the importance of this conference, or other events like it. In fact, impossible to do so. There’s no need for this audience to take time to discuss the fact that we are at a unique moment in human history. Decisions that must be made right now will determine the course of future history, if there is to be any human history which is very much in doubt. There is a narrow window in which we must implement measures to avert cataclysmic destruction of the environment. Measures that are quite feasible, as shown in your invaluable work and that of others.